Isn´t it ironic.

Som at jeg vel egentlig flytter fra denne byen om seksten timer,
og enda ikke har begynt å pakke.

Som at jeg om litt lenger enn seksten timer skal på roadtrip gjennom Europa
sammen med en tysk kontrabassist som jeg aldri har møtt før.

Som at Cecilie og jeg i to år har vært de eneste på hele musikkhøgskolen som har stolt på det gode og ærlige i Hannovermenneskene og hatt jakkene våre hengende i foajéen, en foajé full av tomme jakkestativ, men bare to jakker, to norske jakker, jeg lurer på hvor tyskerne henger sine, det er i alle fall ikke i foajéen, men så ble Cecilies jakke ble stjålet i forrige uke, to år med ærlighet, også den siste uka før ferien da, gratulerer til deg med ny Bergans-jakke, og kondolerer til oss som trodde på de ærlige.

Som at jeg sitter midt i en leilighet som snart ikke lenger er min,
og at ikke aner hvor jeg havner hen etterpå,
bortsett fra at jeg i morgen kveld er på vei mot en vingård i Toscana, tror jeg.

Som at man kan bli lei av å reise, reise og reise,
selv om det var det man drømte om, en gang.

Som at det perspektivet man tror man har
i blant ikke når lengre enn ens egen nesetipp.

Som at du ikke kommer til å savne meg.

Paris 3 - 2 - 1.

3.

Flyet hadde lettet alt for sent, og sola var allerede på vei ned, der, over Paris,
mens jeg svevde tilbake mot slutten.
For det var det det hadde vært, begynnelsen på slutten, en helg i Paris, en påminnelse,
om at det faktisk fantes en verden der ute,
en verden uten lange kvelder under frynselampa, uten middager midt på natta, uten lange Hannovermorgener, uten vennskap med all verdens tid og rom rundt seg, uten bobla, uten deg.
Og tolvåringen på setet ved siden av syntes nok jeg var rar som satt og skrev på flyservietten, men jeg måtte skrive, for hvis jeg skrev, hvis jeg så den på papiret foran meg, ville jeg kanskje kunne tørre å kjenne på den, møte den og ikke drukne helt i den -
følelsen av at jeg snart skulle miste deg.
For jeg hadde jo sett, nå, at den fortsatt fantes, verden utenfor, at det var dit jeg skulle, at jeg ikke kunne bli. Men likevel måtte jeg skrive.
Tolvåringen ved siden av leste en kjærlighetsroman på fransk, og i det vi fløy innover mot Hannover og slutten, tok jeg meg selv i å lure på om den stemte, myten om at franskmennene er eksperter på kjærligheten. I så fall kunne de gjerne ha delt litt av den ekspertisen.

2.

Jeg satt på et kafébord på Charles de Gaulles flyplass og leste "Die Zeit".
Jeg leste om Obamas Iran-politikk, men kanskje var det litt for seint på kvelden til at hverken denne skribenten eller kaffekoppen kunne vekke den konsentrasjonen som "Die Zeit" trengte, akkurat da.
Og kanskje satt de bare litt for nært, paret på bordet ved siden av, sånn at det var de som vekket oppmerksomheten min i stedet. For de snakket sammen, ivrig, de følte nok at de hadde et hemmelig språk, eller kanskje de ikke brydde seg. Det hemmelige språket var norsk, og ikke gikk det noen fly til Norge fra terminal 2 den kvelden, og dessuten leste jeg tysk avis, så hva var vel oddsen for at jeg, jenta på nabobordet, også skulle være norsk.
Ordene de delte var noen helt andre enn dem jeg hadde ventet meg fra et par i femtiårene på en flyplasskafé. Det var fine ord, det var ros og komplimenter, og ikke av typen dulling og nussing og flørting, men av den virkelige sorten. De snakket om hvorfor de likte hverandre som reisepartnere, om det de hadde opplevd sammen og hvorfor det var nettopp den andre som hadde gjort opplevelsene så fine. De snakket om hvilke egenskaper de satte pris på hos hverandre, om hvorfor de elsket hverandre, om hvorfor de gledet seg til fortsettelsen.
Jeg prøvde å tenke gjennom hvorfor jeg ble så overrasket over dette, så tatt på senga, så glad, og ble enda mer overrasket da jeg skjønte at det var fordi de snakket norsk. Jeg var ikke vant til å høre slike ting bli sagt, på den måten, på norsk. Jeg lurte på hvorfor - var det språket? Var det kulturen? Hvorfor forventet jeg instinktivt en større sjenerthet i forhold til slike ting hos nordmenn?
Og det slo meg at det ikke nødvendigvis hadde noe å gjøre med den norske kulturen, men meg selv. Jeg hadde forandret meg etter at jeg reiste fra Norge, og kanskje var det i språket man kunne se det aller tydeligst. Det sies jo at man forandrer personlighet når man snakker et annet språk, og jeg vet at det stemmer.
For når jeg snakker tysk er jeg mer direkte, jeg tør å gi og ta klare tilbakemeldinger på en annen måte enn før. Jeg er mindre omstendelig og bruker færre ord, både fordi jeg ikke alltid finner ordene, og fordi jeg har skjønt at mange ord ikke alltid er nødvendig.
Og på engelsk gir jeg komplimenter og bruker ord overfor andre mennesker som jeg tidligere har vært redd for lyden av. Fordi jeg har blitt modigere, fordi jeg har turt, og fordi det er det engelske språket som har måttet til, der og da.
Å høre slike ord bli sagt på norsk er nytt og rart, nettopp fordi det ikke er før de siste årene, i tysk og engelsk drakt, at jeg har turt å bruke dem.
Vel er kanskje den norske kulturen noe mer mellommenneskelig tilbakeholden enn i enkelte andre land. Men at det finnes nordmenn som tør, er helt sikkert - det så jeg i ventehallen på Charles de Gaulles. Og jeg håper at jeg kan bli en av dem.

1.

Jeg bodde hos den fine damen,
damen som i en alder av femogfemti hadde flyttet til Paris for å ta doktorgraden ved Sorbonne-universitetet. Som bodde i en leilighet med snirklete møbler og balkong midt i Montparnasse, som stod opp om morgenen, kjøpte baguette hos bakeren på hjørnet, som leste, minglet med franskmennene i parkene, skrev, spaserte og sniffet inn duften av Paris, hver dag.
Suget i Paris var annerledes enn det i Berlin, det var så mye mer forfinet, forseggjort og vakkert, det var renere, på en måte, her var det ikke det shabby, det kaotiske og det gjemte som lokket, men det franske, det intellektuelle og det fornemme.
Sammen med datteren til den fine damen gikk jeg rundt og rundt, tradisjonen og kulturen omringet oss, barer og kaféer fristet oss på alle kanter, men likevel endte vi stadig med sjelegranskning på gatehjørner og mellom veiskilt.
For midt i det som lokket fantes muligheten til å kjenne på byen, til å kjenne på vennskap, og ikke minst til å kjenne på inspirasjonen fra møtet med den fine damen.
Damen som viste at livet kan by på akkurat så mange utfordringer og muligheter som man skaper selv,
også når man ikke er ungdom lenger.

Søt sommer.

Du hadde sjarm, og jeg visste det nok -
at du skrudde den opp enda noen hakk, sjarmen, når jeg var i nærheten.
Og det var ikke triks eller juks eller fanteri dette her, det var du,
det var glimtet i øyet som glimtet bare litt ekstra, det var latter, det var deg.
Jeg hadde ikke sett noen smile så ærlig og uinnpakka på lenge,
og jeg tror det var nettopp ærligheten som fikk meg til å smile tilbake,
et lattermildt smil, latter, fordi du ikke utga deg for å være noen annen enn den du var -
en gutt, ved siden av ei jente han syntes var søt.

Jeg tror det var fordi jeg hadde brukt så alt for lang tid på noen som gjorde meg vondt.
Noen som hadde viklet meg for langt inn, inn i ei floke som ikke kom til å løsne,
og jeg hadde vel egentlig ikke forstått hvor lang tid det ville ta å vikle seg ut igjen.
Men av en eller annen grunn, i det du var der, skjønte jeg at det ikke var så farlig,
det trengte ikke å være så vanskelig, alt sammen, så flokete og beinhardt og ekstremt,
det kunne bare være oss, en gutt og ei jente, akkurat nå.

Nå er det blitt sommer, og vi ler fortsatt til hverandre,
vi snakker ikke om i morgen, for det er nå vi er her,
og i morgen kommer, enten det blir sånn eller sånn,
og jeg skjønner forsatt ikke at det kan være så enkelt,
det var jo ikke sånn jeg hadde tenkt,
du som har rød fotballtrøye og ertende øyne,
som ser komedie om kvelden og humrer av at jeg skriver,
som svømmer og løper og spiller og drikker og ler og nyter,
uten å nødvendigvis alltid tenke over hvorfor.

For du er bare deg, du,
når du er glad er du så hoppende glad,
når du er sint er du så eitrende sint,
og der sitter jeg, med melankolien og dvelingen min, ja, alle de virrende, uferdige tankene,
og lurer på om jeg jammen meg ikke bare skal gi slipp på dem, for en liten stund,
ja, bare være den jeg er -
ei jente, ved siden av en gutt hun synes er søt.

Hrmpf.

Med bakgrunn i de siste dagenes hendelser kan følgende fastslås:

- nordmenn morer seg med fine, morsomme og uskyldige leker.
- tyskere morer seg med frekke vitser på andres bekostning, inkludert nordmennene og lekene deres.

Denne påstanden kan underbygges med:

- at jeg to ganger i løpet av de siste tre dagene har fått spørsmål om jeg er gravid, fordi det "ser sånn ut".
- at ikke en eneste tysker hverken viste interesse for å delta eller gjorde annet enn å flire overbærende til oss,
der vi entusiastisk innviet det nyinnkjøpte Kubb-spillet på plenen.

Tid.

Akkurat nå står tiden stille.
Og vi klamrer oss fast til det som snart skal ta slutt, vi er så unge som vi bare greier, vi sitter for lenge i sola om dagen, vi drikker GT fra 0,5-liters begere, vi spiller med rare dirigenter i rare orkestre i enda rarere tyske landsbyer, vi lærer og øver, vi ler og leker, vi dukker ned og flyter opp igjen, og vi kan ikke skjønne at det snart skal ta slutt, vi tenker ikke på det, vi kan ikke tenke på det, for tiden står stille, det er nå vi er her, og her skal vi alltid være.
I alle fall i tre uker til.

På toget.

Å være seksten og på reise.
Å sitte på et tog sammen med en annen som også er seksten,
kanskje til og med én fra det motsatte kjønn,
å synke sammen i søvn på hverandres skuldre,
litt stjålen nærhet mellom togsetene,
skuldrene bare er der,
og det er umulig å ikke sovne når man endelig havner på et tog
etter lange dager med museumstråling og Burgerking-luncher
og enda lengre netter med vidåpne øyne, skoleturvitser og gjemte lommelerker.

Å være på reise bort fra Berlin, igjen, etter å ha vært der i et annet ærend denne gang,
et annet ærend enn bare å nyte, å suge til seg, å absorbere.
Et ærend som hadde med fremtiden å gjøre, en mulighet, et glimt i det fjerne -
men så var det vel likevel litt for fjernt.
Men Berlin blir hvor den er, heldigvis, og kanskje byr den på enda flere muligheter.
Det er lov å håpe.

Å være femogtjue og på reise.
Å sitte på et tog, alene, med brune ballerinasko og instrumentkasse på hattehylla,
med notatbok i fanget og tanker på skeive.
Å kjenne på det stjålne smilet til den sovende sekstenåringen på togsetet ved siden av,
for kanskje er det ikke så lett å sove likevel,
når man har hodet sitt på skuldra hans for første gang.

Byen med alle hjørnene.

I kveld syklet jeg en veldig mye lengre tur enn planlagt.
At turen endte med at jeg ikke ante hvor jeg var,
annet enn at det var litt for langt inne i en litt for mørk skog, trenger vi ikke snakke om.
Det vi heller kan snakke om, er at skogen hadde mange flere hjørner enn jeg visste om fra før. Mange flere små gressletter, lysninger, skogskaféer og rasteplasser.
Til slutt fant jeg et stort, hvitt vertshus av den gammeldagse sorten.
Der satt tyskerne og koste seg med lys på bordene, bayer i glassene og schnitzler på tallerknene.
Jeg følte meg litt som piken med fyrstikkene der jeg stod med sykkelen min og tittet inn gjennom vinduet. Tenk, der satt de, i sitt eget lille hjørne. Der hadde de sin egen varme og atmosfære, og utenfor stod jeg, sykkelen min og resten av byen.

Og det er nettopp sånn det er i denne byen. Det er så mange hjørner her. Så mange små, røykfylte kneiper, så mange hus i skogen, så mange lekeplasser, så mange sånne herskapelige bygårder som bare tyskerne kan bygge. Og i hjørnene sitter de, sammen med barna, kjærestene og hundene sine. Der deler de varmen, gledene, livet. Mer trenger de ikke.

Siden jeg bor her, har også jeg mine egne hjørner.
Jeg har det ved vinduet i første etasje, under frynselampa, med vinkeavstand til den polske superdama på den andre siden av gata.
Jeg har det lille runde, der de blide homofile serverer kaffe som smaker akkurat det samme, uansett om du bestiller cappucino eller latte machiatto.
Også har jeg det hjørnet som plutselig kom med sommeren, det som er i toppen av et av herskapshusene. For å komme dit må jeg klatre opp mange trapper, gå bort en rød løper og banke på døra til en rotete hybel. Der kan jeg krølle meg sammen, drikke engelsk te med akkurat den riktige fargen, jeg kan se australsk komedie på skjermen og fnise høyt.

Denne byen har hjørner, men så finnes det også andre byer, byer som har åpnet opp hjørnene, som har latt dem flyte og vokse og forandre og utveksle, som har latt dem bli et lappeteppe og et sammensurium av mennesker, lukter, tanker, relasjoner, nyheter og spontanitet.
Det er når jeg tenker på disse byene, når jeg besøker dem, opplever dem, at rastløsheten kommer snikende, og jeg ikke greier å la være å kjenne irritasjonen over tomheten i denne byen.

Likevel blir jeg glad når jeg blir mint på hjørnene, sånn som nå i kveld.
De er fine, og får man øye på dem, skjønner man kanskje at byen egentlig ikke er så tom som den virker.
Og kanskje er de egentlig alt jeg trenger, hjørnene, akkurat som det er alt de trenger, de som bor i denne byen.