....

Ode.

2009-07-30T02:46:00.003+02:00

Du ble kilden til et hemmelig blikk,
et lurt smil, et glimt i øyet,
og vi var to som delte deg.

Vi red gjennom enger og sletter og vinranker,
vi klatret opp fjellsider,
og plutselig var du der,
plutselig kom smilet,
og vi fikk oss en pust i bakken.

Vi trasket rundt i de mest gudsforlatte landsbyer,
og likevel dukket du opp der vi minst ventet deg,
langs veier,
inne i smug,
bak shabby bardisker.

Og vi slo oss alltid gladelig ned,
der du var,
vi stoppet opp, vi blunket til hverandre og vi nøt,
alt var til ære for deg.

Nå er du borte, atter en gang,
dypt savnet, men friskt i minnet -

o´ italienske kaffe,
du har satt dine spor.

På veien.

2009-07-29T01:45:00.004+02:00

"Are we there yet?"
Lara satt i forsetet med sammenkrøllede bein mens Lin kjørte. Vinrankene klamret seg til åsene rundt oss, og plutselig fikk jeg vibber fra familiebilferier på nittitallet. Det var noe med Laras barnslige utrop og Lins tålmodighet bak rattet.

(trykket stemning.)

Spenningen og balansen mellom dem var både lik og ulik den i gutt-jente-forhold. Ulik på den måten at man fikk dobbelt opp med jentebekymringer, hormonsvingninger og overtolking av den andres oppførsel. Men likevel også lik, lik fordi det var helt tydelig at det var Lin som tok rollen som den rolige, tålmodige og runde, og Lara som den søte, fnisete og nesten overdrevent masete. Og selv om de helt sikkert ikke ville likt det hvis jeg hadde sagt det, minte det meg unektelig om rollene i et heterofilt forhold.

Det var rart, men møtet med dem hadde ført til møter med meg selv også, i noen nye dører. Det var noe med forholdet dem i mellom som virkelig fascinerte meg, samtidig som det gav meg en ekkel, gnagende følelse. Og jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var som fascinerte og hva som gnagde. Hva som var kriblende, mildt og lyst, og hva som var unaturlig, konstruert og mørkt. Jeg trodde ikke nødvendigvis det hadde med kjønn å gjøre i det hele tatt, men med dem som mennesker -
Lin og Lara, mørk og lys, du og jeg. Black and white, Yin og Yang.

Også var det måten hun så på meg på, Lin, de lange blikkene. Det var en sitring der, fremmed, men likevel nær. Hva var det som var der, i øynene hennes, i dypet? Kom hun noen gang til å bli fornøyd?

Fortsatt er det mye jeg ikke kan sette fingeren på, men det var nok ikke tilfeldig at vi stakk av. At det føltes som et lettelsens utpust å sitte i bilbaksetet hos gutta igjen, med maktkampen om I-poden som eneste floke.

(guttas ukompliserthet. vår latter.)

Og jeg kunne ikke annet enn å sukke litt,
over meg selv,
over hvordan det kan være mulig å sette så stor pris på noe man andre ganger irriterer seg grønn over.

Over at det sikkert er umulig å vite hvilken side av gresset som er grønnest,
men at det likevel egentlig er ganske lett.

Isn´t it ironic.

2009-07-12T02:08:00.004+02:00

Som at jeg vel egentlig flytter fra denne byen om seksten timer,
og enda ikke har begynt å pakke.

Som at jeg om litt lenger enn seksten timer skal på roadtrip gjennom Europa
sammen med en tysk kontrabassist som jeg aldri har møtt før.

Som at Cecilie og jeg i to år har vært de eneste på hele musikkhøgskolen som har stolt på det gode og ærlige i Hannovermenneskene og hatt jakkene våre hengende i foajéen, en foajé full av tomme jakkestativ, men bare to jakker, to norske jakker, jeg lurer på hvor tyskerne henger sine, det er i alle fall ikke i foajéen, men så ble Cecilies jakke ble stjålet i forrige uke, to år med ærlighet, også den siste uka før ferien da, gratulerer til deg med ny Bergans-jakke, og kondolerer til oss som trodde på de ærlige.

Som at jeg sitter midt i en leilighet som snart ikke lenger er min,
og at ikke aner hvor jeg havner hen etterpå,
bortsett fra at jeg i morgen kveld er på vei mot en vingård i Toscana, tror jeg.

Som at man kan bli lei av å reise, reise og reise,
selv om det var det man drømte om, en gang.

Som at det perspektivet man tror man har
i blant ikke når lengre enn ens egen nesetipp.

Som at du ikke kommer til å savne meg.

Paris 3 - 2 - 1.

2009-07-07T14:52:00.005+02:00

3.

Flyet hadde lettet alt for sent, og sola var allerede på vei ned, der, over Paris,
mens jeg svevde tilbake mot slutten.
For det var det det hadde vært, begynnelsen på slutten, en helg i Paris, en påminnelse,
om at det faktisk fantes en verden der ute,
en verden uten lange kvelder under frynselampa, uten middager midt på natta, uten lange Hannovermorgener, uten vennskap med all verdens tid og rom rundt seg, uten bobla, uten deg.
Og tolvåringen på setet ved siden av syntes nok jeg var rar som satt og skrev på flyservietten, men jeg måtte skrive, for hvis jeg skrev, hvis jeg så den på papiret foran meg, ville jeg kanskje kunne tørre å kjenne på den, møte den og ikke drukne helt i den -
følelsen av at jeg snart skulle miste deg.
For jeg hadde jo sett, nå, at den fortsatt fantes, verden utenfor, at det var dit jeg skulle, at jeg ikke kunne bli. Men likevel måtte jeg skrive.
Tolvåringen ved siden av leste en kjærlighetsroman på fransk, og i det vi fløy innover mot Hannover og slutten, tok jeg meg selv i å lure på om den stemte, myten om at franskmennene er eksperter på kjærligheten. I så fall kunne de gjerne ha delt litt av den ekspertisen.

2.

Jeg satt på et kafébord på Charles de Gaulles flyplass og leste "Die Zeit".
Jeg leste om Obamas Iran-politikk, men kanskje var det litt for seint på kvelden til at hverken denne skribenten eller kaffekoppen kunne vekke den konsentrasjonen som "Die Zeit" trengte, akkurat da.
Og kanskje satt de bare litt for nært, paret på bordet ved siden av, sånn at det var de som vekket oppmerksomheten min i stedet. For de snakket sammen, ivrig, de følte nok at de hadde et hemmelig språk, eller kanskje de ikke brydde seg. Det hemmelige språket var norsk, og ikke gikk det noen fly til Norge fra terminal 2 den kvelden, og dessuten leste jeg tysk avis, så hva var vel oddsen for at jeg, jenta på nabobordet, også skulle være norsk.
Ordene de delte var noen helt andre enn dem jeg hadde ventet meg fra et par i femtiårene på en flyplasskafé. Det var fine ord, det var ros og komplimenter, og ikke av typen dulling og nussing og flørting, men av den virkelige sorten. De snakket om hvorfor de likte hverandre som reisepartnere, om det de hadde opplevd sammen og hvorfor det var nettopp den andre som hadde gjort opplevelsene så fine. De snakket om hvilke egenskaper de satte pris på hos hverandre, om hvorfor de elsket hverandre, om hvorfor de gledet seg til fortsettelsen.
Jeg prøvde å tenke gjennom hvorfor jeg ble så overrasket over dette, så tatt på senga, så glad, og ble enda mer overrasket da jeg skjønte at det var fordi de snakket norsk. Jeg var ikke vant til å høre slike ting bli sagt, på den måten, på norsk. Jeg lurte på hvorfor - var det språket? Var det kulturen? Hvorfor forventet jeg instinktivt en større sjenerthet i forhold til slike ting hos nordmenn?
Og det slo meg at det ikke nødvendigvis hadde noe å gjøre med den norske kulturen, men meg selv. Jeg hadde forandret meg etter at jeg reiste fra Norge, og kanskje var det i språket man kunne se det aller tydeligst. Det sies jo at man forandrer personlighet når man snakker et annet språk, og jeg vet at det stemmer.
For når jeg snakker tysk er jeg mer direkte, jeg tør å gi og ta klare tilbakemeldinger på en annen måte enn før. Jeg er mindre omstendelig og bruker færre ord, både fordi jeg ikke alltid finner ordene, og fordi jeg har skjønt at mange ord ikke alltid er nødvendig.
Og på engelsk gir jeg komplimenter og bruker ord overfor andre mennesker som jeg tidligere har vært redd for lyden av. Fordi jeg har blitt modigere, fordi jeg har turt, og fordi det er det engelske språket som har måttet til, der og da.
Å høre slike ord bli sagt på norsk er nytt og rart, nettopp fordi det ikke er før de siste årene, i tysk og engelsk drakt, at jeg har turt å bruke dem.
Vel er kanskje den norske kulturen noe mer mellommenneskelig tilbakeholden enn i enkelte andre land. Men at det finnes nordmenn som tør, er helt sikkert - det så jeg i ventehallen på Charles de Gaulles. Og jeg håper at jeg kan bli en av dem.

1.

Jeg bodde hos den fine damen,
damen som i en alder av femogfemti hadde flyttet til Paris for å ta doktorgraden ved Sorbonne-universitetet. Som bodde i en leilighet med snirklete møbler og balkong midt i Montparnasse, som stod opp om morgenen, kjøpte baguette hos bakeren på hjørnet, som leste, minglet med franskmennene i parkene, skrev, spaserte og sniffet inn duften av Paris, hver dag.
Suget i Paris var annerledes enn det i Berlin, det var så mye mer forfinet, forseggjort og vakkert, det var renere, på en måte, her var det ikke det shabby, det kaotiske og det gjemte som lokket, men det franske, det intellektuelle og det fornemme.
Sammen med datteren til den fine damen gikk jeg rundt og rundt, tradisjonen og kulturen omringet oss, barer og kaféer fristet oss på alle kanter, men likevel endte vi stadig med sjelegranskning på gatehjørner og mellom veiskilt.
For midt i det som lokket fantes muligheten til å kjenne på byen, til å kjenne på vennskap, og ikke minst til å kjenne på inspirasjonen fra møtet med den fine damen.
Damen som viste at livet kan by på akkurat så mange utfordringer og muligheter som man skaper selv,
også når man ikke er ungdom lenger.

Søt sommer.

2009-06-29T14:43:00.001+02:00

Du hadde sjarm, og jeg visste det nok -
at du skrudde den opp enda noen hakk, sjarmen, når jeg var i nærheten.
Og det var ikke triks eller juks eller fanteri dette her, det var du,
det var glimtet i øyet som glimtet bare litt ekstra, det var latter, det var deg.
Jeg hadde ikke sett noen smile så ærlig og uinnpakka på lenge,
og jeg tror det var nettopp ærligheten som fikk meg til å smile tilbake,
et lattermildt smil, latter, fordi du ikke utga deg for å være noen annen enn den du var -
en gutt, ved siden av ei jente han syntes var søt.

Jeg tror det var fordi jeg hadde brukt så alt for lang tid på noen som gjorde meg vondt.
Noen som hadde viklet meg for langt inn, inn i ei floke som ikke kom til å løsne,
og jeg hadde vel egentlig ikke forstått hvor lang tid det ville ta å vikle seg ut igjen.
Men av en eller annen grunn, i det du var der, skjønte jeg at det ikke var så farlig,
det trengte ikke å være så vanskelig, alt sammen, så flokete og beinhardt og ekstremt,
det kunne bare være oss, en gutt og ei jente, akkurat nå.

Nå er det blitt sommer, og vi ler fortsatt til hverandre,
vi snakker ikke om i morgen, for det er nå vi er her,
og i morgen kommer, enten det blir sånn eller sånn,
og jeg skjønner forsatt ikke at det kan være så enkelt,
det var jo ikke sånn jeg hadde tenkt,
du som har rød fotballtrøye og ertende øyne,
som ser komedie om kvelden og humrer av at jeg skriver,
som svømmer og løper og spiller og drikker og ler og nyter,
uten å nødvendigvis alltid tenke over hvorfor.

For du er bare deg, du,
når du er glad er du så hoppende glad,
når du er sint er du så eitrende sint,
og der sitter jeg, med melankolien og dvelingen min, ja, alle de virrende, uferdige tankene,
og lurer på om jeg jammen meg ikke bare skal gi slipp på dem, for en liten stund,
ja, bare være den jeg er -
ei jente, ved siden av en gutt hun synes er søt.

Hrmpf.

2009-06-24T23:13:00.006+02:00

Med bakgrunn i de siste dagenes hendelser kan følgende fastslås:

- nordmenn morer seg med fine, morsomme og uskyldige leker.
- tyskere morer seg med frekke vitser på andres bekostning, inkludert nordmennene og lekene deres.

Denne påstanden kan underbygges med:

- at jeg to ganger i løpet av de siste tre dagene har fått spørsmål om jeg er gravid, fordi det "ser sånn ut".
- at ikke en eneste tysker hverken viste interesse for å delta eller gjorde annet enn å flire overbærende til oss,
der vi entusiastisk innviet det nyinnkjøpte Kubb-spillet på plenen.

Tid.

2009-06-22T23:28:00.003+02:00

Akkurat nå står tiden stille.
Og vi klamrer oss fast til det som snart skal ta slutt, vi er så unge som vi bare greier, vi sitter for lenge i sola om dagen, vi drikker GT fra 0,5-liters begere, vi spiller med rare dirigenter i rare orkestre i enda rarere tyske landsbyer, vi lærer og øver, vi ler og leker, vi dukker ned og flyter opp igjen, og vi kan ikke skjønne at det snart skal ta slutt, vi tenker ikke på det, vi kan ikke tenke på det, for tiden står stille, det er nå vi er her, og her skal vi alltid være.
I alle fall i tre uker til.

På toget.

2009-06-19T21:59:00.004+02:00

Å være seksten og på reise.
Å sitte på et tog sammen med en annen som også er seksten,
kanskje til og med én fra det motsatte kjønn,
å synke sammen i søvn på hverandres skuldre,
litt stjålen nærhet mellom togsetene,
skuldrene bare er der,
og det er umulig å ikke sovne når man endelig havner på et tog
etter lange dager med museumstråling og Burgerking-luncher
og enda lengre netter med vidåpne øyne, skoleturvitser og gjemte lommelerker.

Å være på reise bort fra Berlin, igjen, etter å ha vært der i et annet ærend denne gang,
et annet ærend enn bare å nyte, å suge til seg, å absorbere.
Et ærend som hadde med fremtiden å gjøre, en mulighet, et glimt i det fjerne -
men så var det vel likevel litt for fjernt.
Men Berlin blir hvor den er, heldigvis, og kanskje byr den på enda flere muligheter.
Det er lov å håpe.

Å være femogtjue og på reise.
Å sitte på et tog, alene, med brune ballerinasko og instrumentkasse på hattehylla,
med notatbok i fanget og tanker på skeive.
Å kjenne på det stjålne smilet til den sovende sekstenåringen på togsetet ved siden av,
for kanskje er det ikke så lett å sove likevel,
når man har hodet sitt på skuldra hans for første gang.

Byen med alle hjørnene.

2009-06-09T22:55:00.005+02:00

I kveld syklet jeg en veldig mye lengre tur enn planlagt.
At turen endte med at jeg ikke ante hvor jeg var,
annet enn at det var litt for langt inne i en litt for mørk skog, trenger vi ikke snakke om.
Det vi heller kan snakke om, er at skogen hadde mange flere hjørner enn jeg visste om fra før. Mange flere små gressletter, lysninger, skogskaféer og rasteplasser.
Til slutt fant jeg et stort, hvitt vertshus av den gammeldagse sorten.
Der satt tyskerne og koste seg med lys på bordene, bayer i glassene og schnitzler på tallerknene.
Jeg følte meg litt som piken med fyrstikkene der jeg stod med sykkelen min og tittet inn gjennom vinduet. Tenk, der satt de, i sitt eget lille hjørne. Der hadde de sin egen varme og atmosfære, og utenfor stod jeg, sykkelen min og resten av byen.

Og det er nettopp sånn det er i denne byen. Det er så mange hjørner her. Så mange små, røykfylte kneiper, så mange hus i skogen, så mange lekeplasser, så mange sånne herskapelige bygårder som bare tyskerne kan bygge. Og i hjørnene sitter de, sammen med barna, kjærestene og hundene sine. Der deler de varmen, gledene, livet. Mer trenger de ikke.

Siden jeg bor her, har også jeg mine egne hjørner.
Jeg har det ved vinduet i første etasje, under frynselampa, med vinkeavstand til den polske superdama på den andre siden av gata.
Jeg har det lille runde, der de blide homofile serverer kaffe som smaker akkurat det samme, uansett om du bestiller cappucino eller latte machiatto.
Også har jeg det hjørnet som plutselig kom med sommeren, det som er i toppen av et av herskapshusene. For å komme dit må jeg klatre opp mange trapper, gå bort en rød løper og banke på døra til en rotete hybel. Der kan jeg krølle meg sammen, drikke engelsk te med akkurat den riktige fargen, jeg kan se australsk komedie på skjermen og fnise høyt.

Denne byen har hjørner, men så finnes det også andre byer, byer som har åpnet opp hjørnene, som har latt dem flyte og vokse og forandre og utveksle, som har latt dem bli et lappeteppe og et sammensurium av mennesker, lukter, tanker, relasjoner, nyheter og spontanitet.
Det er når jeg tenker på disse byene, når jeg besøker dem, opplever dem, at rastløsheten kommer snikende, og jeg ikke greier å la være å kjenne irritasjonen over tomheten i denne byen.

Likevel blir jeg glad når jeg blir mint på hjørnene, sånn som nå i kveld.
De er fine, og får man øye på dem, skjønner man kanskje at byen egentlig ikke er så tom som den virker.
Og kanskje er de egentlig alt jeg trenger, hjørnene, akkurat som det er alt de trenger, de som bor i denne byen.

Gjennom dine øyne.

2009-05-29T21:16:00.004+02:00

Jeg er glad jeg slipper å se verden gjennom dine øyne.

Så slitsomt det må være, at det river og gnisser og sliter og svir, hele tiden.
Så slitsomt det må være, å se alt på vranga.
Én etter en vender du deg mot dem, dine nærmeste.
Én etter en svikter de deg, skuffer de deg, utnytter de deg - slik du ser det.
Nå har jeg også blitt én av dem, og tilbake står du.

Jeg som trodde jeg var en av de få som fikk lov til å lyse opp rundt deg,
til å lette litt på skylaget, se deg som du var.
At jeg var en av de få som kunne være med på å vrenge dem igjen, øynene dine.

For det er ikke verden som er vrang, skjønner du. Det er øynene dine.

Du vet du er i feil land når..

2009-05-19T00:08:00.005+02:00

..folk ser deg på gata og mumler
"Das ist doch verrückt!"
mens de himler med øynene.
De trodde vel det var GP-seieren vi feiret der vi marsjerte med flaggene våre.

Men senere på kvelden ble det riktig likevel.
På bordet hjemme hos de fine jentene var det laks, eggerøre, rømmegrøt, spekeskinke, brunost, sprudlevin, kransekake og Kvæfjordkake,
det var flagg på veggen og sløyfer på kjolene.
Rundt bordet satt vi og spiste til vi trillet alle sammen, vi var fra Norge,
men også fra Sverige, Tyskland, Taiwan, Australia, Polen, Japan, Estland, USA, Singapore, England og Spania.
Alle måtte se på vårværet i Oslo, kongevinking og korpsmusikk på nett-TV,
og selv om noen kanskje humret litt i skjegget mens andre gaulet nasjonalsanger av full hals,
delte vi den gode stemninga, alle sammen.

Hurra for 17. mai!

Vennskap.

2009-05-15T15:45:00.004+02:00

Vi satt på den samme halvbrune, det gikk trått, og vi visste det, alle tre.

"Du, nå bestiller vi en Sambuca. Også tenner vi på."
Stillhet.
"Har du noen gang tenkt på at det ville vært morsomt å prøve å bygge et fly?"
Stillhet.
"Du.. Du vet at uansett hva som skjer, så har du venner rundt deg?"
Stillhet.

Så blei det Sambuca på en tirsdag. Igjen.

De.

2009-05-04T22:39:00.009+02:00

De var 160 stykker, de hadde søkt om å demonstrere, men fått nei.
Men ryktene ulmet, muligens kom de til å demonstrere likevel - så byen rustet sakte, men sikkert opp til kamp.
Det ble tisket og hvisket.
Opprop og underskriftskampanjer ble laget.
Det ble hengt opp plakater på mangt et gatehjørne.
Det årlige 1.mai-arrangementet, med konsertscene og program for hele familien, ble utsatt til 2.mai.
For på 1. mai, da skulle byen stoppe nynazistene.

Og vi stilte opp, vi hadde kaffe og kamera, vi var vel en blanding av demonstranter og observatører, vi var jo her, så da måtte vi jo være der hvor det skjedde, det syntes vi i alle fall.
Men hvor skjedde det da, egentlig?
For joda, det var da nok av demonstranter i sentrum -
men dem det føltes som om det var flest av, var politiet. De hadde rustninger, gassmasker, skuddsikre vester og leggbeskyttere. De var romvesener hele gjengen, små, runde hoder i enorme, enda rundere kropper, bortsett fra dem som beveget seg til hest, selvfølgelig, dem som raget over alle de andre. De laget formasjoner, de sperret inne, de marsjerte, de hamret med hestehovene, de skremte.
Og det var 3000 av dem!
3000 politimenn-og kvinner, og (kanskje) 160 nynazister.

At de ønsker å vise sitt standpunkt overfor nynazistene, tyskerne, det kan jeg godt forstå. Og det er beundringsverdig, måten de gjør det på, hvordan de tar grepet.
Men likevel spør jeg meg om de fortjener all oppmerksomheten, disse få, disse utskuddene. Hva ville skjedd hvis engasjementet ble byttet ut med ignoranse? Hvis de fikk si det de måtte ha å si i offentligheten, og dermed fikk oppleve nettopp å ikke bli tatt seriøst?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke så en eneste nynazist på fredag, jeg så bare en skokk politifolk.
Men de vil nok fortsatt være der, de vil fortsette å ulme i overflaten, og det vil nok fortsatt tiskes og hviskes.

Jeg mistenker bare at 3000 politifolk heller gir dem større enn mindre plass i samfunnsbildet.
Desverre.

(Antinazi-aktivist innesperret av politifolk - foto: Daniel W.K.)

Takk.

2009-04-21T11:02:00.003+02:00

Du er en av de få som alltid setter andre foran deg selv.
Og du gjør det i det stille, det er ikke sånn at du fremstår som noen helgen av den grunn.
Det er nettopp derfor det er så ekte.
For joda, du irriterer deg også, du blir både sint og oppgitt -
spesielt av alle dem som lar egoismen styre alt de gjør.
Men du tar det likevel med humor, og blikket ditt er mildt. Du vet at de ikke mener, at de bare ikke vet bedre.
Jeg husker at jeg noen ganger møtte blikket ditt, og at vi smilte til hverandre, midt i alt levenet som foregikk rundt oss.
Du så at jeg også så, og den følelsen kommer jeg til å fortsette å gjemme på, der hvor jeg gjemmer på deg, for jeg vil gjemme, jeg vil huske og jeg vil lære mer av deg, her hvor jeg er nå.
Du møter verden med et pust av godhet, og de aller fleste ser det ikke.
Men jeg ser, og selv om vi ikke er så nærme hverandre, har du satt spor i meg.

Om motløshet og muligheter.

2009-04-18T11:32:00.007+02:00

For tiden vikarierer jeg litt i et lite, tysk teaterorkester.
Det befinner seg i Hildesheim - en ganske så idyllisk, liten by i nærheten av Hannover.
Men der stopper også idyllen...

Joda, jeg var på forhånd fullstendig klar over at det ikke var Berlinfilharmonien jeg skulle til.
Men likevel har jeg, i alle fall med de erfaringene jeg har med meg både fra Norge og Tyskland, noen grunnleggende forventninger til hvordan det er å spille i orkester.
Forventninger som jeg tidligere egentlig ikke har reflektert rundt, fordi de har vært å anse som selvfølgeligheter -
noe jeg nå smertelig har fått erfare at de ikke er.

Som at man gjør en innsats for at resultatet skal bli best mulig.
Som at man i alle fall har et snev av konsentrasjon mens man jobber.
Som at man lytter til dem rundt seg, og i det minste spiller sånn noenlunde på rett sted til rett tid.
Som at man er høflig mot kollegene sine.
Som at man yter noe selv, og ikke bare skylder på at alle de rundt en er "udugelige".
Som at man har et blikk på dirigenten, og ikke demonstrativt plasserer seg der hvor man selv synes han burde slått.
Som at man tar i mot beskjeder fra dirigenten uten å svare med skjellsord.
Som at man hilser hyggelig på vikarene - de som kommer inn utenfra og aner fred og ingen fare.

Men er musikerne dårlige? Neida, ikke nødvendigvis.
Det er bare at motløsheten har tatt over, den har satt seg fast i orkestergravens vegger -
og den må bort, den må skiftes ut med frisk luft.
At arbeidstakere går lei jobben sin er jo ikke noe nytt, innenfor noe yrke. Men som musiker mener jeg at ansvaret for å snu en slik trend er større enn hos de fleste andre, fordi en slik utvikling undergraver musikkens verdi som kunstform, og gjør det umulig å kjempe for å bevare stillingene våre.

For det må jo være mulig?! Hvis alle dere gjør deres beste, hvis dere åpner øyne og ører og lar dere inspirere av musikken istedenfor av antallet sigaretter dere rekker å røyke i pausen? Hvis dere misliker dirigenten så sterkt, så kan dere vel finne en ny? Hvis hver og en forbereder seg, drar sin del av lasset som skal dras, så må da lasset bli lettere til slutt?
Så kunne kanskje jobben deres ha dreid seg om å formidle musikk igjen, og ikke om å lete etter overlevelsesmekanismer.

Påske.

2009-04-08T23:04:00.006+02:00

Den lokker og lokker, Berlin, og plutselig er jeg her igjen.
Det lyder kanskje klisjéaktig, men den kan faktisk ikke beskrives -
følelsen av å sitte langs kanalen i Kreuzberg, jeg har singlet og pilotbriller, rundt har folk samlet seg med gitarer og øl og hjemmesnekrede sigaretter, noen synger og noen sjonglerer, noen bare prater og åpner opp for det som akkurat denne kvelden kan bringe.
Jeg skjønner meg ikke på denne byen, eller jo, jeg skjønner jo at det ulmer og syder, og at det virker som om de som flytter hit bare blir her, ikke trenger de å gjøre noe annet heller, når jeg spør folk hva de gjør for noe, svarer de bare at de bor i Berlin, at det i grunnen er en fulltidsjobb i seg selv, å bo i Berlin.
Tenk at det kan være så varmt i april, tenk at verden kan være så liten, jeg sitter på pizzeriaet ved kanalen og legger merke til at Erlend Øye har skrevet på veggen ved bordet mitt, "Erlend Øye 2002-2006, 120 margarita´s", han var glad i margarita, Erlend Øye, margarita og sober popmusikk.
Jeg står på broa og snakker med en tysker jeg traff for fem minutter siden, han driver et lite designbyrå i Kreuzberg, og plutselig kommer det frem at han har vært i Fredrikstad flere ganger, og Bergen, og mange av kundene hans er nordmenn, for de betaler, han har laget program til Ny Musikk og Ultima og Henie-Onstad-senteret, jeg tenker at verden er mindre enn man noensinne skulle tro, men likevel er jeg ikke overrasket, for jeg er i Berlin.
Gradestokken viser tjueto grader, jeg sitter på den eneste utekaféen på Schönefeldt, jeg kan ikke helt skjønne at jeg snart skal gå inn i et fly og gå ut igjen en time etterpå, også kommer sola og varmen til å være byttet ut med snø. At jeg skal sitte i en påskehytte foran en peis og lese krim og kaste snøball, mens Berlin fortsatt bobler av sommervarme.
Men sånn er det, det er sånn, og egentlig er det perfekt, hadde det bare ikke vært for at jeg skjønte litt for sent at de ikke har påskeferie i Tyskland, sånn at hornet og jeg må være inne mens de andre går på ski, selv om vi også gjerne skulle vært med.
Men sånn er det, det er sånn, og påske blir det likevel, for dere også, håper jeg.
At den blir god håper jeg også!

Krim i påska?

2009-04-08T22:54:00.004+02:00

Jeg har lest "Mørketall" av Arne Dahl.

Allerede i tittelen, «Mørketall», antydes den dystre stemningen i denne boken, som er nærmere den psykologiske thrilleren enn den tradisjonelle kriminalromanen. En 14 år gammel jente forsvinner under mystiske omstendigheter på klassetur i de nordsvenske skoger. Stockholmspolitiets A-gruppe blir satt på saken, og det viser seg at denne jenta skjuler mer enn 14-åringer flest. Omtrent samtidig blir en mann funnet sittende på en benk, med strupen skåret tvers over.

Begge sakene viser seg å ha et mørkt bakteppe, og det dreier seg om pornografi og bestialsk seksualitet. Etterforskerne i A-gruppen blir utfordret på flere måter, ikke bare som polititjenestemenn, men også som mennesker. De kommer i kontakt med en hemmeligholdt orden som ser på seksualiteten som den bærende livskraften, og som skiller mellom den lyse og den mørke kraften. Og jo lengre de dukker ned i saken, jo farligere blir det.

Det som er mest tiltalende med denne romanen, er måten forfatteren fletter tabubelagte, men likevel høyaktuelle psykologiske spørsmål inn i historien og karakterene. Det er så godt som umulig å ikke bli berørt av romanens utvikling, for dette er både mørkt, rått og usminket – og samtidig veldig menneskelig gjenkjennelig.

Arne Dahls faste lesere kjenner A-gruppen godt fra før av, siden dette er hans syvende bok om disse etterforskerne. «Mørketall» kan likevel godt leses enkeltstående. Det eneste minuset er at det til tider blir litt vel mange karakterer og synsvinkler og holde styr på, kanskje spesielt når man ikke kjenner personene fra før av.

Dahl, som forøvrig er et psevdonym for den svenske forfatteren og redaktøren Jan Arnald, blir regnet som en av Sveriges fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet «Deutscher Krimi Preis» (2005). Og «Mørketall» lever definitivt opp til forventningene. Det er ikke en kriminalroman der du sitter til siste sekund og holder pusten fordi du lurer på hvem som er den skyldige, men jeg kan love deg at du kommer til å holde pusten likevel.

(publisert i FB søndag 29.mars)

Søndag.

2009-04-06T01:41:00.004+02:00

Vi satt og lukta på magnoliaene, kaffeskummet og den varme lufta,
vi kunne ikke helt skjønne at det var blitt vår på ordentlig.
Vi hadde lagt oss sent og stått opp tidlig,
men det gjorde ikke noe, for med lyset kom energien,
og vi visste at vi ikke kom til å sovne.
Vi smilte til alle de andre som også forsto, vi delte dette øyeblikket alle sammen,
vi, de dovne søndagstraskerne, syklistene, tyrkerne, hippiene med barnevogn.
Vi røykte selv om vi egentlig ikke røyker, og vi trengte ikke å si noe,
vi tenkte vel på hvert vårt.
Du begynte å le, og jeg tenkte at jeg er heldig som har venner som deg,
som det går an å kaste bort en søndag med sånn at den likevel ikke er bortkasta,
og som kan le og le, helt ekte og uhemma, av den lyden jeg lager når jeg hikker.
Det var i dag, og det kunne vært en helt vanlig dag,
men så ble det den første vårsøndagen.

Ikke gå til "Masa".

2009-04-04T23:24:00.005+02:00

Når du sitter i en brosteinsbakgård, med vår i lufta og fine stemmer rundt bordet.
Når du har lyst på en øl, men først litt mat - for du har jobbet hardt i dag,
og vårkvelden er enda ung.
Når de andre får maten sin, en etter en, og det plutselig har gått en time siden du bestilte.
Når du stadig etterlyser maten og får beskjed om at den snart kommer.
Når det har gått en og en halv time, og de slukøret serverer en tallerken som de helt åpenbart hadde glemt.
Når de fine rundt bordet må vente på deg, fordi de jo har spist opp for lengst.
Når du nekter å betale for maten fordi du fikk den én og en halv time for sent,
og blir kalt "frekk", "syk", og sist, men ikke minst "gris" av kelnerne på restauranten -
"for man spiser da ikke mat uten å betale for den"?

Da lurer man på om den tyske, forfriskende "direkteheten" rett og slett har gått over i dårlig service og usmaklig oppførsel.
Og da taper restauranten mye mer penger på alle dem du kjenner som ikke kommer til å tilbringe vårkveldene sine der igjen,
enn det de ville gjort på litt vennlighet og en skarve middagsrett.

Snapshots.

2009-04-01T02:23:00.004+02:00

Det er natt, og det er en kakkelovn på do.
Det er et skatoll med speil,
et halvspist smørbrød og et rødvinsglass,
brennende lys i smijernslysestake,
det er rosa vegger.
Jeg sitter i en plysjstol, men det er en do,
et digert bilde av John Travolta lyser opp på veggen,
ved siden av meg står et pappmenneske i full størrelse,
og jeg tenker at nei, dette er for absurd, det kan da ikke stemme.
Discokula i taket snurrer rundt,
som om det var verdens mest naturlige ting.
På do, altså.

----

Sola glitrer i asfalten, det må da være den første ordentlige vårdagen,
himmelen skinner, men vi merker det ikke,
vi er for opptatte av å få øye på hundebæsjen på bakken, vi.
Tempelhof er tom, det siste flyet fløy for flere måneder siden,
og nå får den sin første vår på egen hånd,
sin første vår som stor, tom, gresslette.
Lyden av fotballspark i de bittesmå hagene,
tenk på dem som bodde i kolonihage hele sommeren,
med en flyplass som nabo,
også har de fått en ensom gresslette i steden.
Bare pass opp for hundebæsjen.

Om å ikke ville bli utfordret.

2009-03-26T23:16:00.008+01:00

Å få nye muligheter og gripe dem. Å tvinges til å se ting på en litt annen måte. Å dras med på noe man egentlig tenkte at "nei, aldri". Å få et spark bak for å få gjort det man har snakket om i evigheter, eller til å gjøre det man burde gjøre, for den saks skyld. Å minnes på hvorfor det er noen vits i å stå opp om morgenen. Å dyttes i riktig retning når det holder på å stagnere. Å få øynene åpnet når man ikke får åpnet dem på egen hånd. Å la seg overraske.

I grunnen elsker jeg både utfordringer og venner som gir utfordringer. Og jeg tror jeg er ganske flink til både å ta dem imot og til å gi dem videre.

Det er bare at det er ikke alltid det passer.

Som når du utfordrer og dytter i stedet for å lytte.
Utfordrer for å utfordre, uten å se etter hva som ligger bak,
uten å ta deg tid til å forstå at det bare var støtte jeg trengte.

Når alt du kunne gjort bare var å si at "du er fin".

Si det som det er.

2009-03-21T00:27:00.001+01:00

Noe jeg stadig minnes på (på godt og vondt), er tyskernes måte å si ting rett ut på.
De legger sjelden noe i mellom, og det er slett ikke sånn at de mener noe vondt -
de har bare ikke nordmennenes tilmålte høflighet og frykt for å krenke eller såre.
De sier tingene som de er, uten å pakke dem inn.
Har du svidd rundstykkene, så er det greit å le av det,
er du stygg, så er du ikke pen,
har du krysset gaten der hvor det ikke er fotgjengerfelt, så har du gjort noe feil,
spilte du dårlig, så var det ikke ganske fint,
har du gjort noe du er stolt av, så er det greit å være stolt, uten at du blir sett på som innbilsk av den grunn.
Og ja, til tider blir jeg irritert - neimen om jeg forstår hva jeg skal ta som personlig kritikk og hva som bare er den tyske sjargongen. Likevel har jeg tydeligvis vent meg til dette i større grad enn jeg hadde trodd.
I løpet av drøye to uker i Norge har jeg nemlig flere ganger blitt tatt for å være sur, direkte eller frekk, mens jeg egentlig bare har kommet med en, for meg, helt naturlig kommentar. Hm.

Et litt morsomt eksempel på denne "si det som det er"-mentaliteten, er en nettside som det reklameres for over alt i Tyskland, men som jeg mistenker ville skapt ramaskrik uten like i Norge - rett og slett på grunn av terminologiene som benyttes. Den heter http://www.elitepartner.de/, og er en datingside for den akademiske eliten.
Altså, i Norge forbindes ordet "elite" ofte med "stuck-up", overlegen og motparten til det berømte "folk flest", mens i Tyskland er dette et positivt ladet begrep.
Nettsidens logo er i alle fall som følger:
"ElitePartner - die Adresse für Singles mit Niveau."
(Altså - la oss ikke blande de smarte med de dumme. Eller noe.)

til dere.

2009-03-13T01:33:00.005+01:00

vi ser på hverandre og gliser, vi himler, vi sukker, vi fniser, det er oss, bare oss, vi har vinglass og kaffekopp, vi har all verdens tid, vi har tanker, vi har problemer, vi har lyst, vi har vilje, vilje til å gjøre noe, vilje til å bety noe, vilje til å være akkurat oss, vi synger, vi mumler, vi ler, vi dagdrømmer, vi løser floker, vi utfordrer, vi går gjennom prosesser, vi oppdager, vi smitter, vi påvirker, vi nyter, vi funderer, vi gråter, vi hjelper hverandre fremover, vi slapper av, vi gapskratter,

de kan kalle oss lilla rødvinstanter alt de vil, men jeg bryr meg ikke.

På gata: Hannover-Berlin-Oslo.

2009-03-10T20:00:00.002+01:00

På gata i Hannover sperrer de øynene opp når de ser meg.
Hvorfor vet jeg ikke.
Kanskje er det fordi jeg har pannelugg, gul lue og turkist skjerf.
Fordi jeg ikke ser ut som en Hannoveraner.

Men hvordan ser nå en Hannoveraner ut, egentlig?
Tja, det lurer jeg også på.
For selv om jeg bor der, har jeg ikke tenkt på hvordan folk ser ut på aldri så lenge.
Ikke har jeg merket meg noen særtrekk, ei eller plukket opp noen motetips.
Det er ikke det at de er stygge, ikke på noen som helst måte.
Men de er nøytrale, de går i ett med omgivelsene, de bryr seg ikke.
Og de vil for all del ikke skille seg ut.

Jeg hadde ikke tenkt på det på aldri så lenge, ikke før jeg kom til Berlin.
Der begynte det allerede på T-banen -
sakte, men sikkert begynte menneskene å synes!
Det var fargerike hårmanker og Fjellräven-sekker, nagler og perler, kroppsmaling, folk med slitte klær og folk nesten uten klær,
alt på en gang, og likevel kunne de synes, hver og en.
Brått hadde jeg altså våknet opp av gatedvalen.

Nå er jeg i Oslo, og jeg er i ferd med å sovne igjen.
Hvorfor? Osloboerne er da ikke som Hannoveranerne, er de?
Neida, folk er ikke grå og usynlige her - de har da særpreg, på sitt vis.
Men alle er så hippe! Og pene!
Mennene har skjegg, "casual" og rufsete, de har Converse og bukser med press i.
Damene har tights, boblejakker og hårspray i håret.
De har kaffe fra Kaffebrenneriet i den ene hånda og mobilen i den andre.
Til og med i skiløypa er de like - der er det Bergans og Stormberg som gjelder.
Er alle i denne byen mellom tjue og tredve, eller?
Det er så mange pene mennesker på gata at de slutter å synes, selv om de er pene.

Jeg lurer på hvor de egentlig har det best med seg selv, menneskene på gata.
Jeg lurer på om jeg tror at det er der de synes.

Hva tror du?

Hjelp.

2009-03-05T00:59:00.003+01:00

Jeg burde ha visst, eller jeg visste vel egentlig,
fra forrige gang jeg bodde i Tyskland, at de er opptatte av søppel.
Kildesortering og plast og papp og glass og mat, hei hvor det går,
og jeg husker, da,
at jeg var imponert over at dette var helt selvfølgelig for tyskerne. Sånn var det bare.

Jeg burde ha visst, ja, jeg visste jo,
at de er opptatte av orden, at det finnes et system for alt,
og at hvis man ikke følger det, ja, da...

Likevel har jeg blitt rammet av søppelpanikk.
Det aller første som skjedde da jeg overtok leiligheten var nemlig et møte med utleieren, ei myndig dame godt oppe i 70-årene. I tillegg til kontraktskriving og andre formaliteter, informerte hun om søppelrutinene, noe jeg også fikk et eget skriv om. Det var noe med ditt på tirsdag og datt på onsdag og bio i kjelleren og tønner i et avlukke,
og jeg tenkte som så at dette finner jeg nok ut av.

Det andre som skjedde var at jeg kjøpte en sofa på Ikea, som var pakket inn i papp.
Det var kveld, pappen var stor, leiligheten min er liten,
og jeg tenkte som så at det da ikke kunne skade å sette pappen ut på gangen, bare til jeg fant ut av dette søppelsystemet, til i morgen tidlig, kanskje?

Og grytidlig neste morgen har alarmen gått.
Jeg vekkes av Hausmeister på telefonen, i tillegg til telefonbeskjed fra utleieren:
"Ist die Papp von Ihnen?"
Har jeg ikke satt meg inn i søppelrutinene, kanskje?
For det er plast (som skal være i gule sekker) og papir på mandag,
restsøppel på torsdag og bio på onsdag,
og har man gamle møbler man vil kvitte seg med setter man dem ut på søndag,
og er du ikke hjemme på det gitte tidspunktet kan Hausmeister gå med søpla di,
men bare hvis du ringer først.

Til hele bygget jeg bor i er det to små, fine søppeldunker inne i et usynlig avlukke i ytterveggen,
til restsøppel, alt annet settes ut på gata, til bestemte dager, til bestemte klokkeslett.
Og hva skjer da, hvis man kaster en tepose i den gule plastsekken eller en melkekartong i restsøpla?
Jo, da får man bot.
Altså, borettslaget får bot.
Og det letes i søppelposen etter identitetstegn eller konvolutter med navn på -
for synderen må for all del ikke gå ustraffet.

Man ser virkelig ikke søppelet i Tyskland.
Er ikke dette et fyrtårn, så vet ikke jeg, og jeg tviler på at det finnes noe land med lignende miljøresultater for søppelindustrien.

Likevel har jeg panikk. Hvor skal jeg ha alle disse søplekassene, jeg har jo bare tjuetre kvadrat?!

I dag våget jeg meg ut, forhåpentligvis usett. Hva gjorde jeg?
Jo, jeg kastet søpla mi i en søppelkasse på gata, noen trygge hundre meter unna der jeg bor. Noen som ser det komiske i situasjonen?

Jeg sier bare "hjelp".

Fordi.

2009-03-03T18:15:00.002+01:00

Fordi det aldri står stille rundt deg.
Fordi du alltid er på vei, og samtidig alltid vet hvor du er på vei.
Fordi du likevel kan stoppe opp, her og nå, bare være.
Fordi du tør,
tør å slippe taket, tør å ikke være redd for galskapen, tør å si fra, tør å tro.
Fordi du gløder når du er glad.

Og du trenger ikke gjøre noe,
du trenger ikke gi meg noe.

Jeg liker deg bare fordi du er deg.

Nå.

2009-03-01T01:41:00.005+01:00

I en leilighet
som egentlig ikke er en leilighet, men et rom
har jeg ei skeiv stålampe med frynser på
og god stemning.
Jeg har grå sofa med hekleputer i
kaffe og te i bokser og krukker
og den gamle senga som foreldrene til Mari hadde på 70-tallet.
I vinduet har jeg en diger vase med rosa blomster
og stjålent, trådløst internett.
Naboen, hun jeg skal dele nett med,
går nemlig fortsatt ikke med på å ha ruteren på om natta,
på grunn av strålingsfaren.

I en by
som egentlig har ganske lite å by på
befinner de seg fortsatt, noen av de menneskene
som har forandret livet mitt, og som fortsetter å gjøre det.
I en by der det er alt for lett å sovne,
tvinger de meg til å holde meg våken
til å lete, til å ta tak, til å gi.

I en leilighet, i en by
er jeg litt fortapt
litt ny
men fortsatt meg.

Jeg...

2009-02-16T18:42:00.002+01:00

...kan fortelle at grunnen til dette bloggtörket er tyske internettleverandörer og andre ulumskheter.

Men ja, jeg lever, og ja, bloggen kommer til aa fortsette aa leve, den ogsaa.
Forhaapentligvis snart.

I mellomtiden innreder jeg leilighet, ser flott film paa Berlinalen, leker norsklärer
og venter paa vaaren.
Bis später!

Boktips: "Drager over Kabul" av Morten Hesseldahl

2009-01-22T11:55:00.002+01:00

Med «Drager over Kabul» har Morten Hesseldahl høstet både lovord fra dansk presse og nominasjon til Glassnøkkelen som beste nordiske kriminalroman. Og allerede i bokens innledningsavsnitt vekkes mistanken om at dette ikke er noen ordinær krim. Språket er billedsterkt og fortettet, og avsnittet etterlater en dunkel og spørrende stemning. Dette inntrykket bekreftes romanen igjennom.

Hesseldahl setter ikke bare høyaktuelle temaer som islamisme, ekstremisme og terrorisme på dagsordenen, men han går også i dybden og undersøker årsakene, sammenhengene og bakgrunnen. I tillegg går han i dybden i de menneskelige aspektene.

Vi møter den unge kunstneren Mathias, som på en ferietur forelsker seg i mystiske Alice. Alice på sin side viser seg å være viklet inn i store problemer, og når hun forsvinner, vil Mathias gjøre alt for å finne ut hva som har skjedd. Det han finner er en muslimsk eksmann og en kidnappet datter, og varselet om Danmark som terrormål i forbindelse med et statsbesök fra den afghanske presidenten.
Vi møter også barndomsvennene Nazir og Mahmoud. Etter mange år på hver sin kant, ender de begge opp som tjenere av religionen. Likevel står de på hver sin side av den.

”Drager over Kabul” er ikke en kriminalroman av den typen som slukes på et par timer. Den har heller ikke høyt tempo, og som leser preges man mer av en slags kontinuerlig ettertanke enn av sitrende spenning. Likevel holdes interessen oppe hele veien. Vi følger tiden frem til den afghanske presidentens Danmarksbesøk gjennom de forskjellige akøtrenes religiøse, filosofiske og ideologiske rammeverk. Og like mye som vi observerer hva som skjer, observerer vi hvorfor det skjer, og hvor tilfeldig det er på hvilken side av konflikten man havner.

Noe av det mest tankevekkende er den knallharde sannheten som presenteres - om at det bak de religiøse og ideologiske frihetskjemperne befinner seg storkapitalister, som vet å utnytte dem for det de er verdt. Pa denne måten forsvinner kanskje hele meningen bak drømmen om det perfekte samfunn, og dette viser Hesseldahl oss, overraskende nok med kriminalromanen som virkemiddel.
Men ja da, ”Drager over Kabul” er både en velskrevet og fengende krim, det skal den ha. Den er bare så mye mer i tillegg.

I hi.

2009-01-17T18:40:00.002+01:00

Det er ennå ingen tyskere som tuter på meg fordi jeg går til fots i sykkelstien.
Det er ennå ingen som ser på papirene mine med strenge øyne,
for å kontrollere om denne bachelorgraden fra Norge virkelig kan godtas.
Det er ennå ingen tidlige morgener og kamp om øverom,
eller enda tidligere togreiser til prøvespill i grå byer langt der borte.
Det er ennå ingen som retter på gramatikken min,
og heller ingen professor som har oppdaget at jeg ikke har øvd lange toner på et halvt år.
Det er ennå ingen skjemaer som fylles ut og eviglange køer på skatte-og innmeldingskontorer.
Og ennå ingen erkjennelse av at euroen plutselig er tjuefem prosent dyrere enn i fjor.

Jeg har ankommet Tyskland, men det er nok ikke så mange som har lagt merke til det.
Det er fortsatt kaffe og bøker, rødvin og seine samtaler.
Det er fortsatt latter, blikk og følelser inni og utenpå,
fortsatt søvnige dager.

Jeg vet jeg må krype ut av hiet.
Bare ikke helt enda.

Smil.

2009-01-13T15:48:00.004+01:00

Vi kunne ikke annet enn å lytte og smile.
Smile gjorde de også, de 4000 innbyggerne i den vesle Marokkanske kystbyen.
Det var ekte smil, smil som ville hjelpe, ta i mot og vise frem kulturen til to vestlige turister på opplevelsesjakt.

Og opplevelser fikk vi da også så det monnet. En av dem var å sitte akkurat her, akkurat nå, på denne vesle fortauskaféen sammen med to nye marokkanske venner.
Vi hadde kjøpt kjøtt sammen hos slakteren som ble grillet på kaféen ved siden av, mens vi ventet.
Vi hadde fått historier om landsbyen, om livet og om familien.
Vi hadde fått lære om islam og arabisk kultur fra sin beste side.
Vi hadde også fått USA – og vestligkritiske blikk, og nysgjerrige som vi var hadde vi stilt spørsmål.

De var våre nye venner og de var jo som oss, de var unge og velutdannede, de var blide og høflige og ikke minst villige til å dele. For en unik mulighet til å komme nærmere en forståelse for en fremmed religion og en kultur enn det vi hadde hatt før!
Vi spurte og de fortalte, vi snakket om åpenhet, dialog og respekt.
Jeg tror ikke det var jeg som brakte det på bane, men likevel kom de, ordene.
Frem fra øynene bak solbrillene og hettegenseren. Det var vel mens vi snakket om nettopp respekt.
«Det er bare ett folk jeg ikke kan respektere.»
«Hva?»
Undring i luften. Han kan da vel ikke mene..?
«Og det er jødene.»
Stillhet.

Noen forsiktige spørsmål seinere hadde vi fått et mer nyansert bilde, men likevel. Det var ikke det at de ville mislike dem akkurat. Det var sikkert fint at det foregikk dialog noen steder. Kanskje.
Men spurte man om deres personlige mening, da ble det vanskelig. For det jo stod der, i Boken, at jødene var et skittent folk. Det stod der! Og aldri har jeg sett en sånn ærefrykt som når Boken ble nevnt.
Ikke var det politisk motivert, ikke var det bare Israel det dreide seg om, det var jødene, som folk, som rase.
Det finnes forskjellige typer smil. Og akkurat da ble mitt et påklistret ett.

Sjelden har jeg sett eller hørt så mye politisk engasjement for en internasjonal situasjon i Norge som for Midtøstenkonflikten. Og det er jo ikke noe som er så positivt som at folk blir vekt opp fra dvalen. Likevel lukker jeg ofte øyne og ører når jeg havner oppi en diskusjon, på fest eller på Karl Johan. For det er så mye vi ikke vet, og så mye som stikker dypere enn vi noengang kan forstå. Det som förer til ekstremismen. På begge sider av konflikten.

Selvfølgelig er det lov til å mene. Men kanskje burde mange bruke mer energi på opplysning og forståelse, eller i det minste et forsøk på nettopp det, enn på å rope høyest mulig på en av partenes vegne.
Kanskje finnes det andre måter å støtte på også. Kanskje må innfallsvinkelen være en annen enn man tror. Og desverre er veien i en konflikt som denne sannsynligvis mye lengre og mer brokete enn man tror.

All ære til dem som arbeider, som ser og forsøker som best de kan å nærme seg den vanskelige kjernen, uten å rope. Jeg har ikke tenkt til å prøve meg som politisk blogger, på ingen måte. Jeg vet bare at jeg fikk meg en kraftig tankevekker, blant smilene en romjulsdag på en marokkansk fortauskafé.

Historier.

2009-01-09T01:22:00.007+01:00

Jeg hører stadig historier.
Det er jo det fine med å reise så mye - å knytte seg til nye mennesker og samtidig få høre deres historier.
Og det skal mer til for å forundre meg nå enn det skulle før, nettopp fordi jeg møter så mange mennesker med så vidt forskjellig bakgrunn.
Likevel, i natt har jeg gispet av forundring, og det mer enn én gang.

Jeg fikk høre om moren som traff en omreisende musiker, en inder, og fikk et barn, sønnen.
Og om sønnen, som aldri fikk vite om sin far, ikke før han ble voksen. Da fikk han vite at faren, inderen, var av høyeste kaste og eide en internasjonal hotellkjede. Da fikk han vite at ei jente, i India, hadde ventet på å gifte seg med ham siden hun var tretten.

Jeg fikk høre om bestemoren som bodde i et hus ved siden av konsentrasjonsleiren, og som rasket med seg to små jødiske barn fra lasteplanet på en bil. Bestemoren som gav de to barna samme hårklipp som sine egne elleve barn, i et hus hvor alle de tretten barna i fem år måtte veksle på å sitte gjemt i kjelleren. Alltid to i kjelleren - for hun hadde jo bare elleve.

Jeg fikk høre om gutten som bodde i Sibir og som kunne hacke telefonkort da han var syv og lage metronomer da han var elleve. Gutten som bader i Sognsvann om vinteren, for det er jo ingenting mot å hoppe i snøen i førti minusgrader. Gutten som forteller alt jeg overhodet ikke har visst om Sibir - som at jeg sannsynligvis ville mistet håret og tennene etter fem år hvis jeg flyttet dit nå, på grunn av manglende immunitet mot radioaktiv stråling.

På et gulv, i et hotellrom, blant tysk chai-te og mer eller mindre høylytte stemmer, flyter historiene. På tre ulike språk.

Jeg lurer på om det er noe spesielt med musikeryrket.
Eller er det kanskje flere som har noen forunderlige jobbhistorier å komme med?

På reise.

2009-01-06T23:48:00.008+01:00

Ofte får jeg følelsen av å konstant være på reise.
Mellom land og byer, mellom mennesker, mellom tanker.

Året som gikk var i grunnen en eneste lang reise.
Flytteesker som ble sendt i posten, røtter som ble plantet og røsket opp igjen, tanker som fløt i ulike retninger.
I året som gikk sa jeg "nei" når jeg burde sagt "ja" og "ja" når jeg burde sagt "nei".

Året som gikk var en reise jeg ennå ikke ser slutten på,
og derfor heller ikke kan oppsummere, avslutte,
sånn som seg egentlig hør og bør ved disse nyttårsbloggtider.
Jeg vet bare at jeg aldri har kjent det så intenst før; livet,reisen.

Inngangen til det nye året ble også feiret på reise.
Kanskje kommer det noen bloggposter om magiske Marokko, om kultur og islam, om vennskap, om bølger og om champagnespretting i Marrakech.

Det var iallefall en spennende, avslappende og utrolig erfaringsrik nyttårsreise....

...og med disse bildene fra den ønsker jeg godt nytt år (og god reise) til alle.

Tid og tilfeldigheter.

2008-12-23T02:19:00.001+01:00

Du lærte meg å synge om bakkar og berg og gamle fjell i syningom.
Du hadde tålmodige øyne og trygge hender.
Du tok meg med ut i skogen og vi spikket seljefløyte,
du lærte broren min å bygge hus med bare hendene.

Vi spilte blokkfløyte, vi leste og vi regnet.
Du var en av de lærerne som hadde levd et langt liv,
og stødig delte du erfaringer med oss små.

Det hadde vel gått ti år siden jeg så deg sist,
men tenkte jeg noen gang på barneskolen, tenkte jeg på deg.

Ti år - og så har jeg de siste tre dagene møtt deg tre ganger.
Tilfeldig.

Noen ganger kan man ikke gjøre annet med tilfeldighetene enn å le godt og lenge og la minnene få løpe løpsk et øyeblikk eller to.
Det er fint med sånne tilfeldigheter.
Og det er fint å se at du fortsatt er den samme,
at noe fortsatt er det samme som da jeg satt midt i klasserommet med håret i hestehale og hånda i været.

Hørt i heimen.

2008-12-22T23:20:00.001+01:00

Pappa: "Jeg skal på internett nå, jeg."
Mamma: "Men jeg er jo også tilkoblet! Er det plass til to der, da?"

...Og jula er i gang.
Heldigvis er det plass til meg på internettet også.

Pikkpakk.

2008-12-17T00:16:00.001+01:00

Det skjer hver gang.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke forutser det -
det er vel mulig at betegnelsen "evig optimist" er en dekkende forklaring.

Det skjer når stedet jeg er på og tiden jeg er i
er i ferd med å smuldre opp i hverandre,
og jeg så smått begynner å sanke sammen saker og ting.

Strålende fornøyd over at jeg faktisk ikke eier så mange ting -
denne gangen skal flyttingen gå som en lek.
Kvitrende til sjefen på jobben: "Jeg har ikke så mye jeg, så dette flyttelasset blir billig for dere! Kanskje bare en pakke i posten, og muuuuligens et par kilo ekstra på flyet!"

Så står jeg der da, kvelden før morgenen, og ser på de små, få tingene jeg eier.
Og innser at ting..eeh..vokser når de kommer sammen i en haug.
Og når de skal oppi kofferter.

På gulvet ligger tre store Smartpakker og to stappfulle kofferter.
Jeg tror ikke de få kiloene på flyet blir så få likevel, og jammen hadde jeg ikke trengt en pakke til.

Det skjer hver gang, enda så lite jeg tror jeg har.
Bare lurer på om det er Forsvaret eller jeg som burde betale for dette "halen-mellom-beina"-flyttelasset.

Lys i mørke.

2008-12-15T20:23:00.000+01:00

Desembermørket er her -
og selv om det er koselig med lys, gløgg- og pepperkakestemning, er det fortsatt mørkt.
Da hjelper det litt å tenke på at mens du nipper i nyttårsdrinken og lurer på om du skal våge deg ut i snøen med høye hæler og tynne strømpebukser,
befinner jeg meg her:

her:
eller her:
Hihi.

tom.

2008-12-10T23:39:00.001+01:00

tom for tanker, tom for ord, tom for drømmer
men de er der, må finne stemmen som lover at de fortsatt er der,
de må jo være der?

tom
fyll meg

Sensur.

2008-12-07T01:46:00.001+01:00

I mange år har jeg vært ganske så flink til å skåne meg selv.

Jeg ser ikke skrekkfilmer, med mindre jeg skulle være utstyrt med ørepropper og en stor armkrok å gjemme seg i.
Jeg sier nei takk til sterke krigsscener eller skildringer av rå vold,
og det hender også stadig vekk at jeg lusker meg inn på kjøkkenet under påskekrimmen.
Jeg leser ikke bøker jeg vet ender trist eller forferdelig.
Jeg hører ikke Brahms når jeg er sentimental, og heller ikke "Susanna and the magical orchestra" når jeg har mine mørkeste øyeblikk.

Det er ikke det at jeg er redd for å ta en utfordring!
Så vidt jeg vet har ikke denne forskåningen smittet over til livet ellers -
der synes jeg derimot at jeg stadig hopper uti med hodet først.

Nei, det gjelder altså inntrykk gjennom medier, musikk og litteratur.
Det har seg nemlig sånn at jeg er ekstremt mottakelig for disse sanseinntrykkene -
og det er jeg smertelig klar over.
Jeg vet akkurat hvor høyt jeg skvetter og hvordan hjertet på et brøkdels sekund kan hoppe langt opp i halsen. Jeg vet hvordan alt knyter seg, hvordan marerittene trenger seg på, hvordan tårene spretter frem. Også sitter de der, alle de andre, så tøffe i trynet, uten å røre en mine...
"Det er jo bare film/bok/musikk!"
Jeg vet det, og derfor unngår jeg det, jeg orker rett og slett ikke, jeg vil heller le, smile, nyte det som er vakkert.

Kanskje er det fordi vi var en familie som bare hadde NRK og så Ivar Dyrhaug på lørdagskveldene. Kanskje er det fordi jeg leste alle bøkene i barneavdelingen på biblioteket før jeg gikk over på de voksne. Og kanskje er det fordi venninnene mine også likte romantiske komedier og "Backstreet Boys".
Jeg visste nok om dem, de uventede sanseinntrykkene -
men med all beskyttelsen rundt seg var det nok ikke så vanskelig å fortsette å beskytte seg selv mot dem.

Men etter som årene har gått, har det litt etter litt gått opp for meg...
Det er jo de gangene jeg blir tatt på senga at jeg faktisk får de største og virkeligste opplevelsene. De gangene jeg slenger meg med noen på kino uten å sjekke hva slags film det er først. De gangene jeg følger en anbefaling uten å vite hva det dreier seg om, eller får en bok i posten som jeg skal anmelde slik at jeg må lese ferdig uansett.
Det er jo overraskelsene, spontaniteten, redselen, sorgen og brutaliteten som gjør kunsten til kunst - i tillegg til gleden og skjønnheten som jeg setter så høyt.
Greit nok at man noen ganger ønsker seg enkel underholdning, men kunsten byr på et bredt spekter av sanseinntrykk, akkurat som livet gjør det. Og det er verdt å få med seg, selv om det koster noen lommetørkler og noen hopp i kinosetet.

Heretter har jeg altså tenkt til å slakke litt på denne selvsensuren min.
Noen som vil se en skrekkfilm med meg?

Dårlig start på dagen.

2008-12-03T00:06:00.002+01:00

I dag opplevde jeg følgende:
Jeg sitter på bussen, på første rad, og snakker i mobiltelefonen. Jeg snakker ikke spesielt høyt, og heller ikke snakker jeg om noe spesielt interessant. Det er bare en lavmælt morgenbussprat.
Inntil jeg plutselig oppfatter noen høye, sinte rop med tilhørende bevegelser fra bussjåføren. Stemmen i den andre enden spør overrasket: "Hva er det som skjer?"
Jeg snur meg. Er det noe som har skjedd bak i bussen? Noen tenåringer rullende i midtgangen, eller en slabbedask med skoene oppi setet, kanskje?
Men så skjønner jeg det. Det er meg han roper til, det er meg han er sint på.
"Hvis du skal snakke i den jævla mobiltelefonen kan du søren meg gå lenger bak i bussen!"

Er det forbudt å være høflig før klokken ni om morgenen i bussjåførenes verden? Eller er det jeg som fortsatt ikke er vant med dette "ta-buss-om-morgenen"-fenomenet og som har gått glipp av en uskreven regel her, "mobiltelefon på første rad bannlyst"?
Etter å fortumlet ha lagt på røret valgte jeg å komme med et beskjedent "beklager". Men i ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje, rolig og avbalansert, burde informert om at roping og skriking ikke er nødvendig for å få ei jente til å flytte seg et par seter bakover.
Innspill mottas med takk.

Kriblekrible.

2008-12-02T23:58:00.000+01:00

....til vanlig er jeg vel ikke den som ivrigst følger med på Reality-serier,
eller TV-serier i det hele tatt -
men herved er jeg nødt til å innrømme at jeg syns de er så utrolig flotte og ekte og forelska,
Bonderomantikk-bøndene,
at når det kribler i magen hos dem
kribler det hos meg også.

Bok: Moralsk forvirring.

2008-11-30T13:12:00.001+01:00

Jeg jobber som bokanmelder fra tid til annen, og har lurt på om jeg skulle legge ut noen av anmeldelsene her på bloggen.
Har vel i grunnen kommet frem til at jeg jo i det minste kan legge ut anmeldelser av de bøkene jeg har likt!
Så kanskje noen får et par boktips også.

Her er en av dem:

Margaret Atwood: Moralsk forvirring
Fortellinger
256 sider
Aschehoug
Oversatt av Inger Gjelsvik

Margatet Atwood har med sine mer enn 30 bøker markert seg som et stort litterært navn, og Nobelprisryktene svirrer rundt hennes siste utgivelse. Etter å ha lest «Moralsk forvirring» kan jeg ikke annet enn å slutte meg til det begeistrede publikummet. Dette er en perle av en bok. Boken presenteres som en samling fortellinger, og på en måte er den også det - en samling enkeltstående noveller som utmerket godt kunne stått alene. Samtidig utgjør disse fortellingene en roman, og det er en glitrende og rørende sådan.

Vi får innsikt i en kvinnes liv – som aldrende i nåtiden, som barn i 1930-årene og som ung kvinne i 1950 og 60-årene. Med fortellingen som ramme gir forfatteren oss mulighet til å hoppe rett inn i en tid og i et kvinnesinn. I hver fortelling stopper vi opp akkurat her og nå, og vi befinner oss midt i barnets opplevelse av å få en lillesøster, i det moralske dilemmaet kjærligheten til en gift mann fører med seg, i sorgen over å miste en forelder, i redselen for å bli alene. Fortellingene er utsnitt fra et liv, og det som skjer i mellomtiden, trenger vi ikke interessere oss for. Det er derimot spennende å se hvordan menneskesinnet utvikler seg med mange års mellomrom, hva som forandres og hva som forblir.

Både innhold og form er svært variert i de ulike fortellingene. Noen av dem skildrer en enkelt situasjon, mens andre går over lange tidsrom. Noen er dvelende, andre er overraskende. Noen er også ordknappe og litterært fortettet. Dette gjør dem spesielt inntrykkssterke, og lesningen av dem krever opphold og ettertanke. Andre er mer prosaiske i formen, og både oppslukende og ustyrtelig morsomme. Fortellingene fra tiden der hovedpersonen kjøper og driver en bondegård er blant disse, og vi får bade i fornøyelige hendelser i gårdsomgivelsene, både blant dyr og mennesker.

«Moralsk forvirring» krever nok mer tid enn det man skulle tro når man ser størrelsen på boken, men den er absolutt verdt den tiden det tar. Jeg er også ganske sikker på at lesere i ulike aldersgrupper vil få forskjellig utbytte av den og kjenne seg igjen på ulike måter. Kanskje er dette en bok som bør leses igjen hvert tyvende år?

Margaret Atwood skildrer selve livet i denne boken, og hun gjør det med varme og innsikt både i stemning, språk, form og innhold . Dette gjør den til en helt spesiell leseropplevelse.

Lørdag.

2008-11-30T04:01:00.001+01:00

Det begynte med "Stå opp, din gris" på trompet, melodika og kazu.
Det fortsatte med Cha-cha-cha-kurs, ost og kjeks.

Så tok de over, samtalene, og vi var et helt annet sted -
vi rundt trebordet, levende lys, mer ost, mer kjeks.

Det er morsomt når det beveger seg fra filmpriser og konspirasjonsteorier
til avsagde hagler under senga.

Onsdag.

2008-11-19T22:34:00.001+01:00

Når dagen starter med krøll i busselskapet og en halvtimes venting i hutrende kulde og øsende regn på en gang, er meldingen om at dirigenten er syk i dag og prøven avlyst noe bittersøt.

Men plutselig hadde man en hel dag til å øve i fred og ro, repetere tyske preposisjoner, drikke bøttevis med kaffe og snakke med strikkende fløytejenter.

Og så, når dagen gikk mot slutten, var vi der - en liten forsamling pustende mennesker i ring. Strekk og bøy og lukk øynene.

Forrige gang tenkte jeg på at klientellet på Qigong-timene ikke ligner på de andre som trener på treningssenteret. Folk går i sokkelesten og lager lyd når de puster, og instruktøren er ei dame på nærmere femti med langt hår og flagrende gevanter. Da jeg anklaget meg selv for å være lilla her forleden, hadde jeg ikke tatt med henne i betraktningen, for å si det sånn...

Og i dag fikk jeg det bekreftet, da hun ba meg med på en øl etter timen.
"For vi kan jo ikke bare drikke gulrotsaft heller".

Så endte onsdagen på irsk pub med ei flagrende Qigong-dame og en pustende mann.

Savn.

2008-11-17T21:25:00.001+01:00

Lyse vårmorgener og søvn i øynene.
Du, jeg og Beatles - smil og morgenmusikk!
She loves you yeahyeahyeah.
Vi er bare akkurat her og nå, vi,
og selv om det er nå vi nyter, er den kriblende, følelsen av at alt kan skje.
Verden og våren åpner seg rundt oss, og vi er i midten.

Jeg vil ha våren tilbake.
Men den er ikke her, og ikke du heller.
Can´t buy me love.

På stemmejakt.

2008-11-13T22:06:00.001+01:00

Det finnes en del tips og uskrevne regler når det gjelder blogging, har jeg skjønt.
Som for eksempel at du bør ha en bloggroll på siden, at det bør være oversiktlig og lett og navigere på bloggen din, at innleggene ikke bør være for lange, at du helst bør oppdatere oftere enn en gang i året - og så videre og så videre.

Ett av disse tipsene er at du bør ha en bloggstemme. Din egen bloggstemme.
Og hva er så denne bloggstemmen? Jo, den er rett og slett de særtrekkene ved språket ditt og tematikken din som gjør at leserne husker deg og fatter interesse for bloggen din.
Er du politisk synser eller hverdagsfilosof, poet eller motefreak, hageentusiast eller selvutnevnt filmkritiker - ja, lag en blogg der du tar utgangspunkt i det. Hold deg til stemmen din og ikke alt mulig annet, og sakte, men sikkert får du kanskje en voksende leserskare som liker å høre den. Stemmen din, altså. Som liker å lese det du har på hjertet, som kanskje selv er opptatte av de samme tingene, som kommenterer og diskuterer og skriver oppfølgende blogginnlegg.

Da jeg begynte å blogge, tenkte jeg ikke på disse tingene i det hele tatt. Jeg ville bare holde venner og familie litt oppdaterte etter at jeg flyttet til utlandet, og valgte bloggmediet som kanal.
Men etterhvert fant jeg ut at jeg liker jo dette! Jeg liker å skrive, og jeg liker å lese det andre skriver. Og jeg må innrømme at jeg syns det er litt morsomt når bloggere jeg ikke kjenner fra før har vært inne og kommentert på bloggen min også. I tillegg ser jeg at det jeg skriver på bloggen på mange måter speiler livet mitt ellers.

Og det jeg etterhvert har funnet ut, er følgende: Jeg greier ikke å ha noen bloggstemme!
Både hodet mitt og bloggen min består av en rotete blanding av alt sammen - litt hverdagsfilosof, litt synser, litt poet, litt dagbokskriver, litt emosjonelt-ustabil-blogger, litt musikktenker, litt boknerd, og sånn fortsetter det. Både språket og innleggene påvirkes av hvordan jeg har det og hvor jeg er, i det øyeblikket jeg skriver. Og det at jeg akkurat nå er i en livssituasjon der jeg svirrer rundt uten så mange faste holdepunkter, gjør nok at bloggen også blir litt sånn, svirrende. Nettopp derfor er dette sannsynligvis ikke så veldig interessant lesning for andre enn dem som kjenner meg i virkeligheten.

Jeg har lurt litt på å gjøre bloggen anonym, for å kunne gi slipp på de begrensningene det gir å legge ut tekst under fullt navn på nettet, for å bli frierere. Men søren heller, når bloggen er en del av meg, får jeg være meg på bloggen også, enn så lenge. Så får dere heller tåle noen i overkant spontane utspill noen ganger - og samtidig vite at dere ikke får alt, heldigvis.

Jeg lurer på om jeg kommer til å finne den bloggstemmen noen gang. Og på hva det betyr hvis jeg finner den. Betyr det at jeg har funnet meg til rette et sted, med noe, med noen? Betyr det at klarheten har senket seg? At kaoset har opphørt? Jeg vet ikke, men kanskje vil bloggen gi svar når den tid kommer.

Inntil videre blir det bare meg.
Stemmeløs, men tankefull.

Lilla?

2008-11-12T23:13:00.001+01:00

Når jeg hører mine egne ord og ser mine egne tanker for tiden,
skjønner jeg at jeg er inne i en slags prosess.
Kanskje er det femogtjueårskrisa (hvis den fins), kanskje er det høsten og regnet.
Kanskje er det at du ikke er her mer, og det er trist,
og at når noe sånt skjer, tvinges man til å stoppe opp,
til å møte seg selv der man er.

Hvem er jeg? Hva vil jeg?
Hvordan fungerer vi sammen, verden og jeg?

Jeg løper og løper, hver dag.
Jeg trener Kinesis og leser "I form".
Jeg tenker på pust og Aleksanderteknikk.
Jeg vurderer å kjøpe lysterapilampe og vekkerklokke med kunstig soloppgang.
Jeg leser om åpne hjerter og buddhistisk meditasjon.
Jeg lager middag med ferske grønnsaker.
Jeg smiler så mye som jeg klarer.
Jeg planlegger tur til Afrika i jula.
Jeg skriver, tenker, lytter, leser og tenker mer.

Bror humrer i skjegget og mumler noe om lilla damer med flagrende skjørt.
Men det føles godt å nærme seg verden og seg selv,
så får du kalle det hva du vil.

Helg.

2008-11-10T01:07:00.000+01:00

I helgen har jeg vært på filmfestival.
Og det var ikke noen hvilken som helst filmfestival -
det var Jonny og Katrine som gjorde alvor av idéen om å samle venner og venners venner til god film, diskusjon og sosialisering!

Så der var vi, jeg, noen kjente, mange ukjente, alle smilende, i Katrines leilighet på Tøyen.
Det var kino parallellt i sal 1 (stua) og sal 2 (TV-stua),
og vi så film, pratet, spiste, så mer film -
også fikk vi en liten dæsj ekstra inspirasjon i to glitrende foredrag;
fra en filmkritiker (NRK) og en medialærer (Høgskolen i Oslo).

Det med å gjøre alvor av idéer og snakkiser er noe som ikke skal undervurderes!
Og dette initiativet tror jeg førte til både ny innsikt i et medium og et glimt av hverdagslykke for alle de heldige vennene, altså oss.
Jeg fikk sett "Mot veggen", "Donnie Darko", "The hours", "Grizzly man" og "Direktøren for det hele".

Det var ikke småtteri, om jeg skal si det selv -
også endte det hele, som seg hør og bør, med rødvinsfylla.

En svunnen tid.

2008-11-07T00:06:00.001+01:00

Skoleklokka ringer, gymsalen fylles opp.
Inn kommer de,
surmulende, gjengete, fnisete, hengslete, henslengte.
Så setter de seg ned, motvillige, uten helt å vite hvor langt ute den bør være -
geipen.

Geipen, som de klistrer på i det øyeblikket de entrer skolen om morgenen.
Korpskonsert, det må da være forferdelig kjedelig?
Men samtidig er det jo greit å slippe mattetimen...?
Også sitter de der, med lua som maske og hettegenseren som skjold,
blikk på hverandre, øyehimling og tyggegummitygging.
Korps? Tuba, piccolofløyte? Også spiller de jazz? Salsa, cubanske rytmer?
Det er neimen ikke lett å bestemme seg for om dette er kult eller teit.

Og det morsomme er de stjålne blikkene.
Smiler sidemannen? Er det noen rundt meg som tramper takta, tro?
Kan jeg like dette, eller er det ukult, kanskje?
Og kanskje kommer det, det kvalte smilet,
entusiasmen som skimtes gjennom masken.

Enda morsommere er det med de som tør,
de som lytter, beveger seg til musikken.
De som har våknet opp av dvalen allerede -
eller er det de få som aldri falt inn i den?

Etter endt ungdomsskoleturné på vestlandet kan jeg slå fast at jeg er glad for at jeg aldri mer skal gå på ungdomsskolen.

Men jeg er også glad for at det kommer en tid etterpå,
og for at de faktisk var der, de stjålne smilene.

Fly me to the moon.

2008-11-01T19:43:00.001+01:00

Jeg har, mer eller mindre frivillig, blitt flypendler.
Bergen – Oslo, Oslo – Bergen.
Det var ikke det som var planen -
men så blir det visst ikke alltid helt som man planlegger.

Egentlig er jeg jo ikke så mye nærmere Oslo enn det jeg var i fjor, selv om en flytur til Bergen riktignok er litt kortere enn en flytur til Hamburg.

Men jeg tror nok heller det er det at er man i Tyskland, så er man der.
Det er som en annen verden, man orienterer seg på nytt, man savner brunost og Kvikk Lunsj, men det er helt greit å bare reise hjem på jule – og sommerferie.

Er man derimot i Bergen, er man jo nesten hjemme! Alle snakker jo norsk rundt en, telefonen ringer oftere, og plutselig er det ikke en selvfølge lenger at man ikke skal reise til Oslo for å få med seg den konserten, den bursdagsfesten eller bare for å ha en avslapningshelg.

Jeg tror også det har noe med midlertidigheten å gjøre.
Hadde jeg skullet bo i Bergen på ubestemt tid, hadde jeg nok funnet et hyggeligere sted å bo enn et militærhotell. Jeg hadde nok gjort noen flere grep for å kunne ha like fine og avslappende helger i Bergen som jeg har i Oslo.
Men nå skal jeg bare bo der frem til jul, og så er det så mange fine mennesker i Oslo!
(For å ha det sagt, så vet jeg at det er fine mennesker i Bergen også... Det er bare det at jeg kjenner ikke like mange av dem.)

Vips, så har jeg altså blitt flypendler. Og sånn rent bortsett fra at jeg føler meg som et ekstremt lite økonomisk miljøsvin, har jeg lært følgende:

- At man må være på Gardermoen 40 minutter før avgang. Ikke før, ikke senere. Da har man god tid, slipper å stresse, og slipper samtidig å vente unødvendig lenge.
- At man bør ha klippekort på Upper Crust (baguettsjappa ved innenlandsflyene).
- At man ikke trenger å printe ut reisedokumenter.
- At hvis man må på do, bør man gå på handicapdoen på den ene siden av det lille bønnekapellet rett etter sikkerhetskontrollen. Aldri kø, og vask med mulighet for å fylle opp vannflaska.
- At hvis man har mye håndbagasje, bør man være raskt ute med å gå ombord på flyet. Ikke morsomt å krangle med Norwegian om hornet skal sendes under flyet fordi det ikke er plass på hattehylla.
- At hvis man flyr med SAS bør man reise før klokka ni om morgenen, da får man frokost.
- At man bør ha oljer og lipglosser og lignende liggende i en sånn liten pose hele tiden – da slipper man jo all fomlinga ved sikkerhetskontrollen.
- At det med at mobiltelefoner skal være avslått på grunn av farlige radiobølger bare er tull. Det er bare for at flypersonalet skal slippe å høre lyden av ringetoner og telefonsnakk.
- At leverpostei blir inndratt som farlig materiale.
- At i-pod, mac, avis, ørepropper, bok og kaffe på termos er obligatorisk veskeinnhold.

Man kan til og med blogge på flyet...

...så overlever man kanskje denne flyturen også.

2008-10-28T00:16:00.000+01:00

Hun lukket øynene.

Innpust.

Så tonen.

(Fløytist Cecilie Løken var en av dem som fikk sin seks-ords-novelle på trykk i det siste A-magasinet. Jeg synes det var så fint at jeg må dele det her..
Essensen i en musikers hverdag, sagt med seks ord. )

Overfladiskheten.

2008-10-26T22:25:00.001+01:00

Den er der, surrrende,
og så setter den seg på skulderen som en mygg,
kvitrende, mer og mer høylytt.
Så har den plutselig tatt over.
Det finnes ingen vei utenom den,
og noen ganger er det helt greit,
ikke noe problem, jeg kan smile, jeg,
smile bredest og le høyest,
jeg kan snakke om været og om han og om hun,
hva var det nå han het igjen, han mørke, han som stod i med hun med krøllene, ja, har de ikke fått en unge til og med, og hva slags farge skal vi ha på julepynten i år da, mon tro,
ord som har blitt tomme,
grunne øyne,
tanker som forsvinner,
åpenhet som har blitt trang,
jeg kan være med, jeg,
jeg kan smile,

men ikke alltid.
Og hva gjør du når det bare ikke går lenger?
Hva gjør du hvis du mister det du hadde,
det som stengte den ute?

Er det sånn det har blitt, er det sånn det skal bli,
kommer den sigende med trøttheten, uten at man merker det,
tar den meg, sånn som den har tatt dem?
Hvis den gjør det, blir det mørkt,
og aldri har jeg vært så redd for noen
som jeg er for den.

Bergen.

2008-10-23T23:37:00.000+02:00

Samtale på bussholdeplassen.

2008-10-22T20:47:00.001+02:00

Militærmann: "Jaså, du har vært på jobb, ja, driver dere og forbereder julekonsert, da, eller?"
Jeg: "Nei, vi har konsert hver uke, vi, altså."
M: "Ok! Ja, det er jo ikke verst, å kunne leve av hobbyen sin.."
J: ".."
M: "Eller, det er kanskje ikke hobby lengre? Når det er jobben din, lissom?"
J: "Tja, det er jo det jeg lever av, men jeg syns fortsatt det er gøy, da."
M: "Men du setter deg ikke ned og spiller om kvelden etter at jobben er ferdig?!?"
J: "..."

Det regner.

2008-10-21T22:58:00.001+02:00

Det regner i Bergen.

Og det er ikke bare sånn koselig høstregn -

det regner sidelengs, baklengs og forlengs,
det regner hagl og mørke,
det regner hardt,
det slutter ikke,
det regner og regner

og jeg har glemt regnjakka mi i Oslo.

Ultima.

2008-10-15T22:22:00.001+02:00

Ultimafestivalen går for tiden av stabelen i Oslo.
For dem som synes å ha hørt om Ultima, men likevel ikke har den fjerneste anelse om hva dette dreier seg om, kan jeg fortelle følgende:

Ultima er en årlig internasjonal festival for samtidsmusikk og relaterte kunstarter.
Kort sagt, en salig blanding av ny musikk med noko attåt.

Det spennende med Ultima er at man møter musikk, komponister og kunstnere som man kanskje ikke ville blitt kjent med ellers.
Her får du ikke høre Beethoven eller Bach - men dem kan du jo høre på hele resten av året hvis du vil!
Derimot får du mulighet til å boltre deg i musikk som utfordrer øre og sinn. Noe vil overraske deg, noe vil du like, og noe vil kanskje få deg til å vri deg i stolen av kjedsomhet.
Det spennende med Ultima er at du ikke vet hva som kommer.

I Ridehuset fredag klokken fem får du sjansen til å høre Rolf Borch bringe dårlige nyheter fra ørkenen. Det gjør han på klarinett, og jeg kan love deg en opplevelse utenom det vanlige.
Du får også høre Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet, og du får se meg i uniform.

Tanker til "The Chase"

2008-10-14T21:08:00.001+02:00

Hun het Marit, og bodde i første etasje i Sofies gate.
Jeg bodde i tredje, og hver dag gikk jeg forbi døra hennes og visste at der bodde det ei som hadde vært popstjerne.
Ei som hadde vært fjortisidol og fast innslag på MTV.

Nå bodde hun i en helt vanlig leilighet på Bislett, bakte brød og smilte til meg over klesvasken.
I blant ble jeg stående utenfor døra og lytte. Jeg kunne høre gitarakkorder og ivrig sangstemme, og tenkte at der skulle jeg også gjerne ha sittet,
kost meg med gitaren hele formiddagen.
En dag fant jeg noen sammenkrøllede ark i søppelcontaineren.
Det var blå kulepenn, gitarakkorder og overstrøkne ord på engelsk, det var en sang som hadde endt,
allerede før den begynte.

Ja, hun spilte, ja, hun skrev,
høsten og bygården var musestille og de ventet -
på at hun skulle komme syngede inn på alles lepper igjen.
Det gjorde hun,
og hun smilte fortsatt.

Du treffer dem på By-larm, i avisa,
på Platekompaniets topp-ti,
du treffer dem i festivalkaos og kaféprat.
De er jenter, de er unge, de har ord på hjertet, og de synger av full hals.

Det er mange av dem for tida, de norske syngejentene,
men Marit Larsen er fortsatt en av de beste.
Mest fordi det musikalske er glimrende gjennomført.
Og litt fordi vi bodde i hver vår etasje, og jeg fortsatt husker smilet bak klesvasken.

Akkurat nå

2008-10-03T23:25:00.001+02:00

sitter jeg midt på gulvet,
i et kjøkken, midt i en by, midt i Tyskland,
og venter på en amerikaner som er ute og løper halvmaraton midt på natta.

Jeg har en svart og hvit katt på fanget,
drikker urtete med selvutnevnt lykke-effekt,
hører på islandsk elektronika,
spiser trøfler -

og tenker på at det er rart hvordan man havner der man havner.

Hår og sånt.

2008-10-01T11:06:00.000+02:00

De fleste som kjenner meg har vel en eller annen gang hørt om Kaisa.
Kaisa er frisøren som er kul, litt annerledes og har sansen.
Hun klipper som om det er kunst, hver eneste gang, og når hun legger hodet på skakke og konsentrasjonen senker seg over frisørstolen, da kribler det i magen – nå er vi i gang...
Også er hun sånn som husker, som veit hvor jeg bor og hva broren min studerer og hvilke av vennene mine som også klipper seg hos henne.
Samtalene flyter lett og saksa svinser gjennom håret - og følelsen etterpå, lett på tå, ut av salongen og ut i verden, «se på meg a´!», den er det ikke mye som slår.
Men nå er det nå sånn at livet gjør uventede vendinger som påvirker (hår)situasjonen, og de siste årene har vært preget av følgende handlingsforløp:

1.Jeg reiste til Malmø
2.Kaisa fikk barn
3.Jeg reiste til Tyskland
4.Kaisa hadde fortsatt permisjon
5.Jeg reiste til Bergen.

Kort sagt begynner det å bli noen år og flere mer eller mindre vellykkede håropplevelser siden jeg har hatt gleden av et besøk hos frisørdronninga. Så da jeg skulle innom Oslo før høstferien, var spenningen stor – kunne jeg være så heldig å få time hos Kaisa den ene dagen jeg var i byen? Jeg krysset fingrene og ringte Adam og Eva. Og snakk om uflaks – Kaisa var tilbake på jobb etter permisjonen, men hadde fri akkurat den dagen. Jeg kunne jo ikke akkurat dra hjem til henne, banke på døra og forlange å bli klipt, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å stole på stemmen i den andre enden av røret. Den forsikret meg om at de hadde en annen frisør som var akkurat like flink som Kaisa.

Så i dag har jeg klipt meg hos Lilja. Og skeptisk som jeg var, var ikke forventningene spesielt store. At noen kunne være LIKE flink som Kaisa, det skulle de ha meg til å tro?
Men noen ganger tar man feil - for ja, hun var faktisk det.
Hun var Lilja, hun hadde nagler og blå striper i håret, hun hadde hun hadde lurt smil og kreativt blikk, og hun klipte og klipte til jeg måtte løpe hele veien for å rekke flybussen.
Og jeg har smilt og speilet meg i togvinduet hele veien fra Bremen til Hannover.

Men plutselig slo det meg, dilemmaet. Hva nå? Hva skal jeg gjøre neste gang jeg skal til frisøren? Tenk hvis jeg bestiller time hos Lilja mens Kaisa også er på jobb, eller omvendt? Og hvordan kan jeg velge mellom to frisørgudinner? Tips mottas med takk.

Uventet torsdagsvarme.

2008-09-24T20:46:00.001+02:00

Det var sensommerkveld i Oslo, det var kammermusikkfestival og vi skulle høre gambe, lutt og cembalo. Besøket mitt elsket tidlig musikk, så jeg visste at verdensstjernevibbene lå i lufta.
Men kunne tonene fra en lutt og en gambe virkelig fylle en hel kirke så vel som drømmene til dem som satt inne i den?
Ja, det kunne de. Jeg tror ikke at jeg har opplevd en så lyttende stillhet rundt et så lite instrument noen gang, som da lutten inntok Frogner kirke den kvelden.
Det var en av de få konsertene som biter seg fast, på ordentlig.

Sensommerkvelden nærmet seg midnatt da vi tumlet oss ut av kirken, på leting etter en buss som kunne ta oss tilbake til den virkelige verden, til den nåværende tiden. Vi hadde renessanse i ørene og gambestrenger i hjertet. Og det var på bussen vi møtte henne.

Hun var åtti år gammel, hun hadde slitne bein, men energiske øyne. Vi kjente henne ikke, men hjalp henne gjerne ut av bussen. Om vi ville hjelpe henne å finne veien til hotellet hun bodde på også? Selvfølgelig. Og før vi var kommet så langt, satt vi der med hver vår eplemost, på kafeteria, ved midnattstid en torsdag kveld.
Vi og ei åtti år gammel dame vi hadde kjent i ti minutter, ei åtti år gammel dame som hadde reist fra Bergen og bodde på hotell i Oslo. Ei åtti år gammel dame som satte seg på flyet til Oslo for å høre på konsert. "For jeg er så glad i sånn barokkmusikk!"
Og vi fikk høre om alt - om barndommen i Sveits, sykepleierlivet i Spania, om gården i California, det havarerte amerikanerekteskapet, den deprimerte sønnen, om ensomheten i Bergen. Historier fra et liv, historier fra årtier tilbake, historiene bak et par slitne bein og et par smilende øyne.

Det er rart hva en torsdagskveld kan ha å by på.

Bergen.

2008-09-16T22:42:00.001+02:00

De gamle trehusene er hvite, og de klamrer seg opp over fjellsiden.
Lange steintrapper og trange smug slynger seg mellom dem.
Lufta er klar, og regnet er aldri langt unna.
Båtene speiler seg i havoverflata.
Jeg vil svømme, jeg vil løpe i regnet, jeg vil klatre opp på fjellet, jeg vil kjenne blod - og kakaosmak i munnen samtidig.
Å være her får meg til å ville være i bevegelse,
bevegelse som jeg må skape selv, for byen, den bare står der, med sine smug, kriker og kroker,
den står der og venter. Naturen står der også, klar og ubrukt og overveldende, med uendelig mye plass til akkurat denne østlandsjenta.

I Oslo drar byen meg med, byen og menneskene som er i den, den drar meg ut, skyfler meg gjennom gater, bygninger, parker og støy, den overrasker meg og dytter meg videre, vi blir ett, Oslo og jeg, og jeg lar meg alltid rive med.
Her står det stille.

Jeg skjønner godt at bergenserne er stolte av byen sin.
Alt er så mye finere, vakrere, villere, og plutselig husker jeg, igjen, hvorfor Norge er et land som må sees. Bergenserne har hverandre, gummistøvlene og de eviglange skarre - r´ene, smilende rundt i brosteinsgatene. Sammen er de hjemme.
Akkurat som det er menneskene som gjør Oslo til hjemme for meg. Her er ikke de menneskene, og derfor står det stille. For meg.

Men jeg vet jeg har godt av det, å måtte bevege meg. Å ta del, lete, smake på regnet. Å dra i steden for å bli dratt med. Og byen står der og venter.

Nytt kapittel.

2008-09-02T00:08:00.001+02:00

Toget ruller over Hardangervidda.
Jeg skal jobbe som musiker i Bergen i et halvt år, og sammen med flyttelasset er jeg i gang med første etappe, som er togreisen.

Det er rart å tenke på at det er et helt år siden jeg sto utenfor døra til et bokollektiv i Hannover med koffertene mine og ikke ante hva som ventet meg. Jeg hadde ingen forventninger og ingen referanser, jeg visste bare at jeg skulle lære tysk og forhåpentligvis bli bedre til å spille horn.

Et år etterpå har Hannover fått lyder, smaker, følelser og lukter.
Hannover har blitt ivrig applaus på konserter, vind i ansiktet på sykkelsetet, lyden av svisker på trekkspill og klarinett i gågata, søtlig sukker-eim over sentrum, dårlig tysk popmusikk på kjøkkenradioen, god metthet og lange lunsjpauser, rosa teppegulv med støvlukt på øvingsrommet, julegløgg med rom i, dårlig samvittighet for sein trappevask, høytidelig konsertstemning, hjemlengsel, matlaging om natta, smak av musserende og dansegulv, tutende bilhorn, fortvilelse og forelskelse.

Det er enda rarere å tenke på at Bergen også får sine lukter, smaker og lyder.
Og jeg vet ingenting om dem enda.

Om samfunn og galskap.

2008-09-02T00:02:00.001+02:00

I dag leste jeg en kommentar i Dagbladet, skrevet av en britisk forfatter og journalist ved navn Madeleine Bunting. Bunting har undersøkt hvorfor den velfungerende politiske kulturen i Skandinavia ikke i større grad har latt seg eksportere til andre land. Økonomisk og samfunnsmessig har de skandinaviske landene etter krigen bygd opp noen av dagens mest velfungerende fellesskap. Levestandarden og trivselen er i verdenstoppen, og reiser man rundt og treffer mennesker fra andre nasjonaliteter, merker man fort at ryktet vårt er uklanderlig. Jeg ble nesten litt overrasket da vi på tyskkurset mitt i Hannover snakket om hvor vi aller helst ville bo. Åtte av ti ville til Skandinavia! Iraneren, spanjolen, polakken og russeren – alle ønsket seg en rødmalt stue oppe i det kalde nord. Til og med tysklæreren selv ville flytte til Sverige etter at barna var blitt voksne. Som han sa: «Det skandinaviske samfunnet bygger på mye av det samme som det tyske – det fungerer bare enda bedre...»

Selvfølgelig er det velferdssamfunnet som frister, med pensjon og helsetilbud som ellers ikke vokser på trær. I tillegg later vi til å være flinke til å samarbeide og skape verdier. Ikke rart det er fristende å flytte hit – men fortsatt står spørsmålet igjen: Hvorfor har ikke våre sosiale strukturer i større grad latt seg eksportere?

Svaret ligger etter Buntings mening i de underliggende kulturelle oppfatningene som råder her i Skandinavia. Og nettopp dette har jeg også fått høre av utenlandske venner som har besøkt eller flyttet til Norge. Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor sterkt Janteloven står uten å få et blikk utenfra. Vi vet nøyaktig hva som passer seg og hva som bør sies når. Vi vet at vi er gode, men vi vet også at vi for all del ikke må skryte av det. Vi er egenrådige, men vi vet når vi må legge staheten til side for at fellesskapet skal fungere. Buntings skepsis og svar på sitt eget spørsmål ligger i at friheten forsvinner i et samfunn som vårt. De sosiale kodene blir så enerådende at de blir et fengsel – de som er annerledes eller skiller seg ut på noen måte, vil bli støtt ut i kulden. Land som Storbritannia og USA, som i mye større grad er preget av «den sterkestes rett», vil ikke kunne importere våre strukturer uten å gi slipp på det de oppfatter som frihet og retten til å hevde seg. Og der stopper altså eksporten av den skandinaviske velferdsstaten.

Det er jo litt rart at de holdningene som på én side er ideelle for å skape et knirkefritt samfunn, på en annen side kan sees på som et slags fengsel. Og selv om jeg er norsk selv, ser jeg Buntings poeng. Men jeg vet ikke om jeg hadde sett det hvis jeg ikke hadde reist ut av landet og havnet i et internasjonalt miljø. For det vi savner i Norge, og som vi finner hos kulturer som kanskje ikke har like velfungerende samfunn, er galskapen! Vissheten om at det er greit å være litt sprø, å snakke litt høyere enn de andre, å ha troen på at alt er mulig. Etter å ha smakt på en slik tanke, er det vanskelig å legge den fra seg.

Min gode venn fra Alaska sa følgende her forleden, med en lignende tanke i bakhodet:
«Når jeg skal bygge hus her i Norge, skal jeg male det knall grønt!»
(Tenk deg reaksjonene i borettslaget...)
Like fullt er det jo nettopp i Norge han vil bygge hus, og ikke i Alaska. Slik har jeg det også. Jeg vil bo i Skandinavia og jeg vil at mine barn skal vokse opp i et samfunn som er bygd på fellesskap og trygghet - fordi jeg tror det er det beste, selv om jeg forstår Buntings reservasjon. Jeg håper imidlertid at det finnes en mulighet for at vi kan bevare det velfungerende fellesskapet og likevel slakke litt på linen - at vi kan åpne for nye og ukjente impulser, og for litt herlig galskap.

Kaffesofie.

2008-08-18T21:57:00.001+02:00

Et års opphold i Tyskland har ført med seg visse vaner.

En av dem har sitt utspring i to små kaféer som befinner seg innenfor en 100 meters omkrets fra skolen min:
den lille, runde kaféen på den ene siden av gata (Weinpavillion)
og italieneren på den andre siden av gata (Da Andrea).

Felles for dem begge er at cappucinoen koster 1.50, det vil si ca 12 norske kroner.
Nå skal det sies at de ikke er baristaer, de som jobber på noen av stedene. Men de har god espresso, de har brunt sukker og de har steamet melk. Og de smiler.
Jeg har altså vært riktig så fornøyd med skolens naboer, og vært innom dem opptil flere ganger om dagen.

Det som er hardt å innse for en kaffeelsker, er at kaffen i Oslo er så innmari mye bedre, ja, kaffebarene her konkurrerer jo med hverandre om å ha de beste baristaene. Mmmm... Problemet er at med så god kaffe får man jo bare lyst til å drikke enda mer,
og med cappucino til oppunder 30 kroner, blir resultatet i lommeboka et litt annet. Så istedenfor å trappe opp kaffedrikkingen, må den nok for min del heller motvillig innskrenkes.
Hrmpf.

Jeg trøster meg med dette fine bildet så lenge:

Galskap.

2008-08-15T21:36:00.001+02:00

Hva skal til for at jeg rammes av galskap og midlertidig utilregnelighet?

(Både det ene og det andre, vil sikkert enkelte hevde - men dem om det...)

Jo, gi meg ei bok som er mer enn gjennomsnittet spennende.
En god, gammeldags "pageturner", ei bok det er umulig å legge fra seg.

Vanligvis har jeg ei bok i veska, og å lese i den er en fin og passelig liten del av hverdagen.
Jeg tar den opp i øvingspauser, på T-banen, ett minutt her, fem der, en halvtime om kvelden, noen ganger mer, noen ganger mindre, ord og fortellinger til adspredelse og ettertanke.
Så langt ingen komplikasjoner.

Det er bare når de dukker opp, disse monstrene, at alt snus på hodet.
Det er ikke det at det er de største litterære verkene på jord. Snarere tvert i mot.
Men de har evnen til å suge opp, og jeg lar meg bli sugd opp, selv om jeg strever for harde livet med å kjempe i mot. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å lese før jeg vet hva som skjer.

Jeg har sittet på gresset ved T-banen på Majorstua i to timer for å bli ferdig med Harry Potter.
Jeg har snublet i fortauskanter som følge av den noe upraktiske "lese mens man går"- posisjonen.
Jeg har sneket meg unna fra fest for å bli med Harry Hole på jakt etter Osloskurkene.
Jeg har kamuflert bøker i partiturer for å rettferdiggjøre lesing under orkesterprøver.
Jeg har uante reserver når det kommer til søvnløse netter -
og har jeg generalprøve og konsert morgenen etter, har jeg eksamen eller skal jeg grytidlig med flyet?
Det spiller ingen rolle, når boka har tatt kommandoen er det unntakstilstand.

Og nå er det altså bok to i Stieg Larssons trilogi som gjelder. I natt besluttet jeg å skru av nattbordslampa da kjæresten stod opp for å dra på jobb.
Det var kanskje på tide?
De 20 siste sidene snikleste jeg i ettermiddag mellom forretten og hovedretten på thairestaurant.

Er jeg normal?
Tror ikke det.

Oslogryta.

2008-07-30T00:08:00.000+02:00

Jeg befinner meg midt i ei kokende gryte.
Og det er lenge siden jeg har vært så glad for å være akkurat her, akkurat nå.

For de er her, de som kjenner meg og vet hva som får meg til å le.
Og selv om jordbærene ikke er like gode lenger, har badevannet nettopp blitt varmt.

Og ikke nok med det - fortere enn snart kommer energien flyvende fra Bremen.
Da lurer jeg på om ikke Oslogryta kommer til å boble litt ekstra.
Hihi.

Så det så.

Rommet rundt.

2008-07-28T22:07:00.001+02:00

Det er mulig å få til alt.

Siden døgnet faktisk har tjuefire timer,
er det jo mulig å gå på språkkurs hver formiddag og fortsatt øve og studere om ettermiddagen.
Det er mulig å spille konserter og gjøre tyskoppgavene sine når man kommer hjem om kvelden.
Det er mulig å være gjestfri overfor vennebesøket og fortsatt ha tid til å gi kjæresten en klem eller fem.
Det er mulig å pakke koffert og flyttelass og repetere tyske passivregler samtidig.
Det er mulig å være blid mot dem rundt seg selv om man løper fra klasserom til flyttelass til øverom.
Det er mulig å finne energi til å undervise 90 unger en hel uke selv om man kommer rett fra flyet og stressa-land.
Det er mulig,
og sånn har den siste måneden utartet seg i min verden...

Det er mulig, men det som forsvinner, er rommet rundt.
Rommet der bare jeg får plass.
Rommet der øyeblikket kan stoppe opp, bare litt.
Rommet der man kan drikke en cappucino med hjerte i skummet og lese en Nemi-stripe.
Rommet der tankene kan flyte fritt og lande på uventede steder.
Rommet der man kan grave, finne og huske, huske på hvorfor man er og hvorfor man gjør.

Neste gang jeg planlegger utfra hva som er mulig å få til i løpet av tjuefire timer,
skal jeg ta med rommet rundt i beregninga.
For uten det blir det mørkt, ingen mening -
og ingen blogg heller.

Ferie??

2008-07-13T15:13:00.001+02:00

Når du hører om båtturer og saltvannslukt, hytte og rødvin, park-Oslo og Jo Nesbø,
festivaldrøm og feriepenger på konto,

føles det ganske trått å analysere tyske tekster hver formiddag, øve orkesterutdrag, se ut på sola og lure på hvor studielånet forsvant hen.

Jeg lurer på hvorfor i huleste de deler opp studieåret på denne måten her i Tyskland.

Hvorfor skal ikke juli være feriemåned, det er da iallefall varmt nok til å ha ferie...?

Bare en knapp uke igjen nå.
Håper vi sees i Norge!

...

2008-06-26T00:40:00.001+02:00

Som å gå på nåler,
som å kjenne en litt for lang negl presse på de sarteste stedene

lete etter en vei ut av labyrinten,
som er full av folk og lette smil.

Heia Tyrkia!

2008-06-21T21:50:00.001+02:00

Det begynte her en dag i forrige uke.
Jeg hadde vært hos noen venninner og spist kake, det hadde vært en fredelig kveld, og jeg var på vei hjemover på sykkel.
Plutselig ble lyden av dynamoen overdøvet av kjente toner i ustemt kor:
"Olé, olé olé olé!"
På noen gatehjørner dukket det opp tyske flagg, og et og annet bilhorn klang i det fjerne.
Tyskland hadde vunnet, og jeg smilte for meg selv i takt med de glade tyskerne på gata. Det er jo litt morsomt med fotball-EM også!

Noen dager etterpå var jeg på vei hjem fra en litt seinere fest, og jeg tok den samme veien på sykkel.
Denne gangen var det enda mer plutselig, og det som begynte som rop i det fjerne, fortsatte som

jubel i fistelkor
bilhorn i "holde-seg-for-øra"-lydstyrke
barn og voksne i flokk, hoppende og syngende om hverandre
biler med flagg ut av vinduet
kabrioleter med champis flagrende hijaber opp av luka
politi i full gang med å regulere trafikken
trommespill midt i gata
gratis kebab på annenhvert gatehjørne
folk og lyd om hverandre, over alt

og jeg kunne ikke gjøre annet enn å gå av sykkelen og prøve å finne veien hjem midt i kaoset.

Skulle tro det bodde flere tyrkere enn tyskere i Hannover.

Spill og vær glad.

2008-06-10T19:37:00.001+02:00

En av forskjellene på å studere musikk i Oslo og her i Hannover, er at veien fra øvingsrommet til publikum er kortere.
Hva mener jeg så med dette utsagnet?
Jo, konserter og publikum har vi i Oslo også, det er ikke det det står på.
Men slik jeg er vant til i Oslo, fungerer prosessen fra øving til fremrørelse slik:
1) Musikken øves inn, enten det er solostykker på instrumentet eller sammen med andre i et ensemble.
2) Man får undervisning og innspill fra lærer, og øver enda mer.
3) Vips, så er stykket (forhåpentligvis) klart for konsert.

Fase 1) og 2) har man stort sett for seg selv, med unntak av timer med læreren og kanskje noen medstudenter en gang i blant.

Her i Hannover er det derimot andre boller. Her har man, mer eller mindre frivillig, tilhørere fra dag én...

Dette har både praktiske og kulturelle årsaker.

"Hochschule für Musik und Theater" har nærmere 1000 studenter, og X antall øvingsrom. Det vil si at sjansen for å få et rom helt for seg selv ikke nødvendigvis er så stor selv om man skulle være verdens ivrigste morgenfugl.
Det øves i gangen og i trappa.
Og skulle man først være så heldig å få et eget rom, er isolasjonen så dårlig at man hører hver minste lille detalj som foregår på rommet ved siden av.
Tar man opp instrumentet og spiller, må man rett og slett regne med å bli hørt.

På timene vi har med lærer og pianist, er det også alltid tilhørere. Og selv om man føler at man ikke har øvd nok, blir man som regel kastet ut i det. Kanskje sitter man og aner fred og ingen fare og hører på at en annen student har spilletime, også snur plutselig læreren seg og sier: "Ingebjörg! Nu kann DU spela Strauss för oss."
Og da må man opp og spille Strauss. Samme om man "ikke har varmet opp" eller "må på do" eller ".. ikke har øvd på den på flere uker!".

Man må være klar til å ta opp instrumentet og spille - når som helst, hvor som helst, og jeg kjenner at jeg vokser på det. Forholdet til musikken og instrumentet og ikke minst til publikum blir mer dagligdags og mindre høytidelig.

Den siste tiden har det vært hett i Hannover, og spesielt inne på de små øvingsrommene. Ikke har jeg vært så flink til å stå opp tidlig om morgenen for å få et øvingsrom heller.
Så jeg har øvd på en parkeringsplass i bilgarasjen.
Der er det deilig og svalt, og litt bensinlukt får man bære over med.
Rundt meg surrer biler som starter, parkerer og kjører sin vei, vifter som suser, mennesker som snakker, tubabrøl og Davids trombonekonsert.

Så hører du horntoner av Mozart når du parkerer bilen din -
da vet du hvem det er.

Vuggen.

2008-06-08T01:23:00.001+02:00

Ofte opplever jeg at livet beveger seg som en sånn gammeldags vugge.
Den vugger fra den ene siden til den andre, i god fart, den holder balansen og tipper ikke -
men det er bare så vidt.

Jeg er enten skrubbsulten
eller stappmett.
Jeg er enten full av "løpe-øve-danse-lese-smile"-energi
eller "sofa-vin-sjokolade-pysjamas-slapp"-latskap.
Jeg føler meg enten sterk og intelligent
eller stereotypisk dum og blond.
Jeg vil enten flytte fjell
eller gjøre absolutt ingenting.
Jeg vil enten klare meg helt på egenhånd
eller bli båret på en sterk rygg.
Jeg er enten i følelsesmessig eksil
eller stormforelsket.
Jeg har enten klarhet i tankene
eller bare kaos.
Jeg vil enten bare være hjemme
eller reise så langt bort som overhodet mulig.
Jeg er enten motivert
eller umotivert.

Jeg vugger frem og tilbake, fra enten til eller, og jeg stanser sjelden i midten.

Noen ganger skulle jeg ønske vuggen kunne roe ned tempoet. Stå i ro.
Kanskje kunne det kommet et lite dytt i ny og ne, kanskje litt lun knirking.
Men ikke noe mer.

Han sa.

2008-06-04T20:29:00.001+02:00

Han sa at han likte meg,
ikke for at jeg er søt og snill,
men for at jeg har den skarpe kanten selv om jeg gjemmer på den.

Han sa at man må handle,
her og nå,
ikke bare snakke om alt det man skulle ha gjort

og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Berlinberlinberlin.

2008-06-01T23:32:00.001+02:00

Berlin er byen for å være seg selv.

Når jeg tumler rundt i Hannover til vanlig, får jeg virkelig følelsen av å være midt iblant dem, tyskerne.
Her er de, de som nikker avmålt og ser på deg med dårlig skjult nysgjerrighet, de som sniker i iskøen fordi de synes de ser mer voksne ut enn deg, de som går og legger seg klokka ti om kvelden og de som handler på Lidl og C&A.

Kanskje er de i Berlin også, hva vet jeg. Men når jeg tumler rundt der, får jeg heller følelsen av å være midt i blant alle dem som er seg selv - og det er ikke de samme.
Det er 18-åringene med tatoveringer på korsryggen, de gamle damene med piknikkurv, uteliggerne med de bredeste glisene, de driblende fotballgutta og de røykende kaféjentene.

Det er som om alle de som er lei av tysker-Tyskland har reist til Berlin.
Jeg også.
Jeg har trasket rundt i Berlins gater i 30-graders-sola. Jeg har nytt at det faktisk går an å gå fra Tryllefløyten av Mozart til klubb i Oranienstrasse uten noe som helst slags kultursjokk. Jeg har vært på Freiluftskino i Kreuzberg og spist kinamat ved elva. Jeg har blitt servert hvitvin i store glass av en mannlig kelner iført kjole og høyhæla. Jeg har spist frokost på marked i Friedrichschain. Jeg har vært, bare vært, og sett på alle de andre som også bare er. Så mange farger, så mye friskhet, latskap og galskap samlet i en by. Jeg har drømt og våknet igjen.
Så mye vi ikke har her i Hannover og tysker-Tyskland.

Berlinberlinberlin.

Det var der man skulle bodd.

Musikk og syn.

2008-05-26T21:10:00.001+02:00

Finnes det en forståelse av musikk som man kan tilegne seg gjennom studier?
Eller kan vi i utgangspunktet inneha den samme forståelsen og opplevelsen av musikken allerede fra det øyeblikket vi blir født?

Finnes det en skala mellom "god" og "dårlig" der kvaliteten på musikkutøvelsen eller musikken selv kan måles?
Eller kan musikk egentlig kun måles ut fra de subjektive opplevelsene til den som lytter?

Fortsettelse følger -
og kommentarer ønskes velkommen.

Å lære seg å være gretten.

2008-05-22T06:18:00.001+02:00

Det var sommer, og jeg bestemte meg for å være positiv.

Det er noen år siden nå, og det var vel noe sånt som en erkjennelse, en oppvåkning, et sannhetsøyeblikk... Kall det hva du vil.
Hva det hele kom av, vet jeg ikke. Kanskje var det overgangen fra tenåringshjemmet og til en verden som åpnet seg, og som krevde at man fant sin selvstendige plass og rolle.

Det var sommer, jeg var på reise,
og jeg oppdaget at jeg er avhengig av å ha positive mennesker rundt meg. Jeg oppdaget at hvis flere mennesker hadde hatt en åpen og positiv holdning, ville verden blitt et bedre sted å være.

Og det første stedet man må begynne er som kjent alltid med seg selv - så jeg begynte.

Jeg ville være blid om morgenen og blid om kvelden.
Jeg ville være engasjerende å samarbeide med.
Jeg ville sprudle av god energi.
Jeg ville ikke være den som kom hjem fra jobb og snakket stygt om kjolen til sjefen bare for å ha noe å snakke om.
Jeg ville ikke irritere meg over småting som egentlig ikke er viktige.
Jeg ville være den som plystret blidt i køen på postkontoret -
for det går jo ikke noe fortere av å irritere seg blå og grønn over at den i kassa er på opplæring og alt tar lengre tid enn det pleier.
Jeg ville være den som så løsninger istedenfor floker, muligheter istedenfor begrensninger.
Jeg ville være den som var åpen for å lære og samtidig villig til å lære bort.
Jeg ville være den som alltid var åpen for nye bekjentskaper, til tross for at menneskene jeg møtte var vidt forskjellige fra meg selv.
Jeg ville ikke krangle, ikke lage konflikter, ikke kverrulere, ikke dømme, ikke surmule.
Jeg ville huske å gi komplimenter, huske å lytte, huske å legge merke til, huske å smile.

Alt dette ville jeg, den sommeren for noen år siden.

Jeg er glad for at jeg ville alt dette, for det har vært fine tanker å ha med seg.
Og jeg tror fortsatt at verden blir et bedre sted å være hvis mennesker er positive og åpne i forhold til hverandre og omgivelsene rundt seg.

Likevel lurer jeg på om det blir denne sommeren jeg kommer til å erkjenne at det faktisk finnes en balanse. At hvis det ikke finnes noen få sinte øyeblikk, så setter man heller ikke pris på alle de gode. At et vennskap faktisk kan vokse på en usaklig, morgengretten krangel som fører til latter etterpå. Og at hverdagen kanskje til og med kan sprites opp litt av en dæsj fandenivoldskhet.
For noen ganger kan det være på sin plass å si fra, og urettferdigheter bør ikke alltid møtes med et pent smil.

Kanskje blir det denne sommeren.
I mellomtiden prøver jeg å lære meg å være gretten når det trengs.
Noen tips?

Tørke.

2008-05-20T23:35:00.001+02:00

Hva er det egentlig som fører til bloggtørke?

Noen ganger tidligere har jeg skildret følelsen av å rett og slett ikke ha noe å si. Tomt for tanker, tomt for ord.

Men for tiden har jeg både mange tanker og mange ord -
så hva er det da som fører til bloggtørke?

Jeg tror det må være såpeboblen som jeg skrev om i forrige innlegg.
Jeg tror det må være inntrykkene som flyter rundt og gjør seg umulige å fange.
Jeg tror det må være den trykkende varmen, varmen jeg tar og føler på fordi den ikke finnes der hvor jeg kommer fra, ikke på samme måte.
Jeg tror det må være språkene som hopper, tanker på norsk, kjærtegn på engelsk, ord på tysk.
Jeg tror det må være musikken som noen ganger ikke kan deles gjennom noen annen uttrykksmåte enn seg selv.
Jeg tror det må være at menneskene i vårverdenen har kommet nærmere meg enn de har vært før.

Jeg tror det kan være en litt for god kribling i magen.

Såpeboblen.

2008-05-05T00:21:00.001+02:00

Den er tysk, den er varm, den er vektløs i vårlufta.
Den er fylt med tanker, smil, blikk, usynlige bånd, lange dager og enda lengre netter.
Den er rund, den er elastisk, den vokser, den krymper.

Men er det ekte, det som er inne i den?
Og hva skjer hvis den sprekker?

I dag..

2008-04-17T00:48:00.001+02:00

.. har jeg
stått opp, spist frokostbrunost medbrakt fra Norgesbesøk forrige uke, syklet, vært på forelsening i fysiologi og lært om armenes muskler og sener, varmet opp på hornet mitt, spilt Mozart og Strauss med pianist i auditoriet på høgskolen, spist Mittagessen i Mensa, vært på tyrkisk konditori og prøvd forskjellige typer Baklava (visste ikke at det fantes så søt mat), gått rundtogrundt i en fireetasjers bruktbutikk sammen med en blid estlender og en amerikaner med krøllete hår, drukket masse kaffe med masse melk, vært på tyskkurs sammen med andre innvandrere og repetert preposisjoner og kasus, drukket små øl på en lounge-aktig kafé sammen med min tyrkiske venn..
og skrevet blogg.

Jeg synes det står sånn stille her i Hannover for tiden at jeg måtte rømme til Berlin noen dager i forrige uke. Kanskje er det våren som bringer rastløsheten med seg.
Men når jeg tenker tilbake på det jeg har gjort i dag, er det jo egentlig ganske mye, er det ikke?

Bøkerbøker

2008-04-16T23:56:00.001+02:00

Det hender støtt og stadig at noen spør om jeg har bøker å anbefale.
Og det hender like støtt og stadig at jeg bare ikke greier å komme på noe å anbefale på stående fot.

Bøker er for meg er en helt egen verden som jeg fra tid til annen dykker ned i, og blir der, lenge.
Det er bare at nøkkelen til denne verdenen ikke alltid passer til hukommelsen min. Sånn er det bare. Når noen spør om jeg har boktips, tar det derfor ofte litt tid før jeg får frem alle de titlene som befinner seg lengst bak på tunga.
For ja, bøker kan jeg gjerne anbefale, men hvilke? Hva vil akkurat du like? Hvor skal jeg i det hele tatt begynne?

Uansett kan jeg jo godt være flinkere til å komme med noen anbefalinger på her på bloggen.
Og hvis jeg i blant får de gode leseropplevelsene ut, frem og ned på "papiret" -
hvem vet, kanskje jeg blir flinkere til å huske titlene når noen spør også.

Det finnes bøker som underholder, som sitrer av spenning og fortelling og som ikke kan legges fra seg.
Og det finnes bøker som får en til å se verden på en litt annen måte.

En av hver har dere her, og de har på hver sin måte bøker som et sentralt tema:

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

Garantert spenning og våkenetter fra mystiske smug og gamle bokhyller i Barcelona. Jeg lå oppe til fire og lengre enn det, hadde ikke sjangs til å legge den fra meg...

Azar Nafisi: Å lese Lolita i Teheran

Et helt spesielt innblikk det iranske samfunn gjennom kvinnenes og litteraturens blikk. Det er en vakker historie samtidig som den er ærlig og menneskelig.
Kanskje er det sånn at en må nektes tilgang til det som er viktigst for en selv før en virkelig engasjerer seg i et land eller i en internasjonal situasjon. Jeg vet ikke.
Gjennom denne boken opplevde jeg å bli fratatt muligheten til å høre musikk og til å lese bøker. Og det setter sine spor.
Jeg håper iallefall at flere vil lese den og støtte dem som jobber for menneskerettigheter i Iran.

http://www.vgb.no/29212
http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/911ADAB6AF9BD668C1256DEC0039AA30

God bokvår!

()

2008-04-02T23:34:00.001+02:00

Noen ganger, når jeg leser på bloggen min, tenker jeg at den er et typisk eksempel på hvordan mennesket kan være i perioder - kretsende rundt sin egen verden.
Selv om det er mye å tenke på og engasjere seg i der ute, hender det at man ikke ser stort lengre enn sin egen nesetipp. Det blir "jeg, jeg og jeg".

Sånn er det med bloggingen også, noen ganger føler man rett og slett ikke at man har noe å skrive om. Ingen tanker på noe annet plan enn det helt elementære "jeg"-planet. Selv om man gjerne vil være engasjert og dele noe som faktisk betyr noe, noe som kan sette i gang noen tankeprosesser rundt omkring, er det perioder der engasjementet ikke strekker seg stort lengre enn til sofaen og rødvinsglasset. Men heldigvis kommer det (forhåpentligvis) som regel tilbake igjen, både i livet og i bloggingen.
Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Hvorfor gnisten noen ganger bare forsvinner, og hvilke knapper man kan trykke på for å få den til å gløde igjen.

I mellomtiden har jeg lyst til å komme med en oppfordring: kan ikke dere også fylle ut det som mangler i denne lille regla. Enten på mail eller i kommentarfeltet her.

For tiden

- er jeg for meg selv i en passe stillestående tysk by
- burde jeg være full av motivasjon til å øve, øve og øve enda mer
- får jeg høre at jeg ser ut som jeg skal i selskap fordi jeg går med perlekjede
- trenger jeg å minnes på hva som er meningen med alt ting
- unngår jeg å ringe noen
- plystrer jeg små ugjenkjennelige melodier
- hører jeg på Brahms
- synger jeg med Maria Mena
- leser jeg Amnestys tyske medlemsblad
- lengter jeg etter samtaler som ikke bare dreier seg om vær og vind
- ser jeg at verden er litt for firkantet
- ønsker jeg meg vår på ordentlig
- savner jeg god kribling i magen
- spiser jeg søte epler fra en tysk bondegård
- har jeg mest lyst på kos
- er jeg på nikk med resepsjonisten på Hochschule
- gleder jeg meg til besøk av Maja og Anny

- har jeg det fint nok

Del litt av deres "jeg"-verden for tiden også!

Solstikk?

2008-03-30T23:43:00.001+02:00

I dag har jeg...
...skurt en råtten kjeller, slipt ned en gammel dør, banket tapet ned fra en vegg og lagt tre internettkabler i huset der jeg bor.
Var det noen som tvilte på at jeg har håndverkergener...?

Etterpå drakk jeg en øl blandet med sitronbrus og spiste grillmat - ute.
For i Hannover drikkes det mye rart, og dessuten er det tjue varmegrader der.

Tilbake i Tyskland.

2008-03-28T19:19:00.001+01:00

Man skulle ikke tro det var sant -

at det første jeg så da jeg satte meg på flybussen fra Hamburg Flughafen,
var en vegg full med bilder av Wenche Myhre.

Jeg synes det er på sin plass å sitere Haruki Murakami (japansk forfatter):

Jeg er syvogtredve og sitter i et Boeing syv-fire-syv. Det enorme flyet dukker ned gjennom et tykt skylag, før det går inn for landing på flyplassen i Hamburg. Et kaldt novemberregn formørker landskapet på bakken og får alt der nede - de regnkledde flyplassarbeiderne, flaggene på toppen av de pregløse bygningene, reklameplakatene for BMW - til å minne om et dystert flamsk maleri.
"Ser man det," tenker jeg, "så er jeg i Tyskland igjen."

Glemt kunnskap.

2008-03-24T21:50:00.001+01:00

Jeg lurer på hvor det blir av alt det som er glemt.

Kommareglene fra norsktimene på barneskolen.
Dreiemaskinen fra sløyden, sinus og cosinus og tangens fra mattetimene.
Striden mellom Wergeland og Welhaven.
Kromosomer og forskjellige typer celledeling.
Skuddet i Sarajevo.
Alt det vi lærte, tygde på og spyttet ut.

Og det er ikke bare ungdommens lærdom som er glemt.

Det er ikke lenge siden jeg leste litteraturteori med stor entusiasme. Likevel kan jeg, selv etter iherdige dypdykk i hukommelsen, fremdeles ikke huske hva det var Roman Jakobsson egentlig drev med.
Det er heller ikke lenge siden jeg leste teorier om ledere og underordnede, og om oppbygning av organisasjoner. Neimen om jeg husker så mye som et dugg.
Og hva med satslæreundervisningen på musikkhøgskolen?
Den tyske gramatikken fra forrige uke? Avisen fra i går?

Jeg har lest, lært, studert og glemt. Og jeg har på følelsen at vi er flere i samme båt. Jeg bare lurer på hvor det blir av, alt vi har glemt.
Forhåpentligvis ligger det gjemt et sted ute i hjernebarken, sånn at det kan manes frem hvis det virkelig blir nødvendig.
Eller kanskje er det bare borte vekk.

Hvem vet.

Påske.

2008-03-19T20:46:00.001+01:00

Det er fint med ferie og påske på en gang.

Det er fint med Norge, snø i lufta og sol på nesa, brunost, kino, Oslo, venner som lytter,
det er fint med tid til å tenke, til å lese bøker og lytte til musikk.

Jeg skal være noen dager på fjellet. Og selv om påsketrafikken i Beito er hektisk og det er tjukt med folk på Peppe´s pizza i bunnen av skibakken, har fjellet og skiløypene fortsatt plass til alle. Noen ganger tror jeg vi glemmer å sette pris på hvor heldige vi faktisk er her i landet. Vi har natur som fortsatt er urørt og vill, og som har plass til at vi boltrer oss i den akkurat når vi ønsker det.

I kristen folketro sees solen som et symbol på gleden over at Jesus var stått opp første påskedags morgen. I følge folketroen danset den av glede.
Jeg håper det blir sol både i bakken og i langrennsløypa i påsken, og at vi vil legge merke til at den danser av glede for den flotte naturen vår.

Bok- og musikktips for lange påskekvelder etter at solen har gått ned:

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen.

Akkurat spennende og mystisk nok for påskepleddet, innpakket i en historisk engelsk kontekst.

J.S. Bach: «Erbarme dich, mein Gott» fra Matteuspasjonen.

Fantastisk vakkert fra Magdalena Kozena.

God påske!

På leting.

2008-03-19T02:39:00.001+01:00

Mens venninna sitter på kirkebenken med nesa mot fremtiden,
sitter jeg på Kaffebrenneriet med nesa i ei bok.

Mens venninna venter på eplekyss og voksende mage,
venter jeg på at flyet skal lande på hvilken-flyplass-det-nå-enn-er.

Mens venninna har jobb fra ni til fire,
har jeg musikk hele døgnet.

Mens venninna sitter i stua med mann og vin og påskekrim,
sitter jeg i et kollektiv i Dovregata og drikker rosa champagne fra kjøkkenglass.

Mens venninna lurer på om det blir gutt eller jente,
lurer jeg på hvor toget vil ta meg med neste gang.

Mens venninna går tur i skogen med vogn, anorakk og vårbål,
går jeg på nordlig fjelltur med jeans og hotellnøkkel i lomma.

Mens venninna brer over dyne og synger god natt min skatt,
står jeg i et øvingsrom, glor på veggisolasjonen og vet at skolen snart vil stenge.

Mens venninna våkner av varm pust og barneskrik,
våkner jeg av en ustemt gitar på et vorspiel som plutselig har blitt til nachspiel.

Mens venninna har funnet,
vil jeg kanskje alltid lete.

Eller?

Underliggjøring på toget.

2008-03-04T09:27:00.001+01:00

Det er mye å se på gjennom togvinduet.
Det er kanskje ikke like mye å se på inne i togkupéen,
men det er mye å høre på, lukte, drømme om og tenke på.

Jeg er i Belgia, og akkurat nå tenker jeg på hvor rart det er at stemningen kan forandre seg på en reise fra et land til et annet -
selv om man er inne på det samme toget.

Med Deutsche Bahn fra Hannover til Köln sov jeg.
Det var stille på toget, folk hadde funnet frem bok og lommeradio.
Ingen snakket med sidemannen.
Det var stille, og jeg sov.
Ut av vinduet kunne man se jorder, sletter, trær, flate landsbyer og eksosfylte industriområder susende forbi,
men jeg så det ikke, for jeg sov.

Med Deutsche Bahn fra Köln til Brüssel våknet jeg.
Det var et nytt språk på høyttaleren.
Det var fransk, og jeg våknet med et rykk...
Og rundt i kupéen hadde det begynt å synge.
Det var syngende fransk, latter og et ungt par med kart rett overfor meg.
Det var barnefamilier.
Det var menn med Armani og laptop, kanskje på vei til møte med EU-delegasjonen.
Og gjennom vinduet kunne jeg oppdage at belgiske hus er høyere og smalere enn tyske. At gatene er smalere. At slettene er mindre. At sola står høyere. At trærne er grønnere!

Med regionaltog fra Brüssel til landsbyen Liedekerke er jeg fortsatt våken,
og jeg sitter og hører på en ny og sterkere summing.
Det er flamsk, og det akkompagneres av sprettende ølkorker. Folk er på vei hjem fra kveldsjobb, akkurat som i Tyskland noen timer før.
Det er bare at disse har ikke bok og lommeradio med, og disse snakker med sidemannen. De drikker øl på toget, de prater, de summer.
De slenger kommentarer til meg med skeive glis.
Hva skal ei jente med så stor koffert her på et så lite tog?

Jeg er så fornøyd som man bare kan være på et tog inn i en ny verden,
og det slår meg at det er jo ikke sant at trærne er grønnere i Belgia.
Det er jo bare at stemningene forandrer seg, og plutselig legger man merke til trærne, fordi de er en del av en helt ny stemning,
fordi man har våknet.
Det blir en slags underliggjøring.

Jeg tror har sovet litt for mye i Tyskland i det siste.
Jeg har glemt å legge merke til, å tenke over, å lukte, å nyte, å se det som er verdt å se.
Jeg har vært lei.
Kanskje er det sånn det blir når man er for lenge på samme sted?

Det er viktig å holde seg våken.
Og det er fint å bli vekket av litt underliggjøring på toget.

Big Bang-gullkorn.

2008-02-24T21:57:00.002+01:00

Jeg må jo innrømme at jeg er litt svak for klær.
Enten de er nye eller gamle, litt særegne, eller bare fine.
I tillegg er jeg ganske dårlig til å kvitte meg med klær jeg ikke bruker.
Sånn at da jeg gav bort fire store søplesekker til venner (og Fretex) før jeg reiste til Tyskland i høst, var det ikke nødvendigvis med lett hjerte.
Men jeg har jo også såpass vett til å skjønne at ET sted går grensen -
et plagg eller to fra ungdomsskolen og andre svunne tider kan godt beholdes av nostalgiske grunner,
men haugevis?
Neppe.

Jeg må også innrømme at i en såpass stor klesopprydning som jeg hadde,
(nå får jeg faktisk plass til alle klærne mine i et lite klesskap på en liten hybel, og skapet er ikke en gang fullt),
lå en viss forventning..

Ny frisk, ny by, nytt miljø - og kanskje også noen nye klær?
Nå har jeg jo til og med plass til noen fornyelser,
og er det ikke Tyskland som skal være så hipt, og så billig?

Vel, de forventningene jeg eventuelt hadde, har jeg i allefall ikke lenger.

Det finnes ikke klær i Hannover.

Det finnes ikke en eneste liten butikk som selger noe annet enn
klær til damer på seksti,
klær til fjortiser,
eller klær til de som gjerne vil se ut som sekstiåringer eller fjortiser.

Og jeg drømmer - drømmer om 60-tallskjoler, om håndsydde skjørt, om perlekjeder, om jeans som sitter fint rundt hoftene, om små secondhand-butikker, om loppemarkeder på Vindern.

(bilde stjålet fra Glamourbibliotekaren )

Men, sukk, drømmer fyller ikke opp klesskapet..

Det er nok noen små fugler i det fjerne som kvitrer at det sikkert er like greit.
Greit å slippe nye trillebårlass til Fretex, eller, Ingebjørg?

Men det er gøy med klær, syns jeg.

Og kjedelig uten.

Jeg synes Big Bang oppsummerer det hele finfint i låta "Sing and dance" fra albumet "Clouds rolling by":

"So now I`m high up in the air
there`s clouds and germans everywhere
they`re alright
they just don`t know how to dress."

Sprø?

2008-02-20T02:44:00.000+01:00

Det er så deilig å gå på gata når det er litt sol.

Så deilig å gå med musikk i ørene, midt i i-pod-verdenen, og teste ut hvor høyt jeg kan synge sammen med Odd Nordstoga FØR mannen på den andre siden av gata snur seg.

Sprø? Jeg?

Performance.

2008-02-20T00:01:00.001+01:00

Ofte føles det lettere å skildre små hverdagsopplevelser og andre rarieteter, enn å skrive om det som faktisk fyller størsteparten av dagene mine.
Nemlig musikken.

Kanskje er det fordi det er vanskelig å sette ord på egne musikalske erfaringer. Eller kanskje er det fordi det blir litt for nært.
Jeg vet ikke helt.
Uansett tror jeg jeg har lyst til å dele litt flere tanker om musikk og det å være musiker fremover.
For tanker er det nok av.

Det å studere og jobbe med musikk har mange sider. Man øver teknikk og jobber hele tiden for å mestre instrumentet best mulig, sånn at man igjen kan yte best mulig når det er aller viktigst - nemlig under fremførelsene.

Fremførelsene og konsertene er sentrum i en musikers hverdag. Det å være med på å gi publikum en opplevelse, å spille for mennesker som setter pris på det... Det er i alle fall det som driver meg fremover. Man kan øve så mye man bare vil for seg selv, men det er først når musikken deles med lytterne at den får verdi.

Fremførelsene i hverdagen min består av alt fra konserter med orkester, sammen med andre musikere i mindre ensembler, eller solo sammen med pianist.

Og jeg liker å fremføre.
Jeg liker å dele den energien som skapes gjennom musikken, jeg liker det fokuset og den ekstra spenningen som oppstår i en konsertsituasjon.
Jeg liker at selv om man har spilt den samme operaen ti ganger, kan tempoet i orkesteret og stemningen i salen være helt ny fra gang til gang.
Jeg liker at entusiasmen hos meg som musiker faktisk kan smitte over til publikum.

Men så er det de gangene jeg ikke har noen entusiasme, og egentlig bare har lyst til å være et helt annet sted enn på konsert. Sånn er det vel for alle - det er rett og slett ikke alltid man har lyst til å gå på jobb.

Det er bare at publikum fortjener jo alltid det beste. Sånn at hvis jeg sitter i orkesteret og egentlig tenker på hva jeg har lyst på til middag isteden for å være med i musikken, så er det ganske så dårlig gjort både overfor dem som hører på og dem jeg spiller sammen med.
Eller så er det de konsertsituajonene hvor jeg ikke har øvd nok, eller er redd for å ikke få til det jeg skal spille. Istedenfor energi og formidling og musikkglede, blir fokuset "hvordan i skal jeg overleve denne konserten!", og følelsen er at dette slett ikke har noen verdi hverken for publikum eller for meg selv.

Begge disse eksemplene er reelle, og selvfølgelig ikke ønskelige. Men skal man fremføre og spille konserter flere ganger i uka i mange år fremover, må man nok regne med slikt en gang i blant. Noen ganger er man ukonsentrert, noen ganger må man spille noe som rett og slett er innmari vanskelig.

Men jeg håper fortsatt på flest konserter og fremførelser av det positive slaget.
Der jeg føler meg trygg og fokusert og har overskudd som jeg kan dele med dem jeg spiller sammen med.
Der publikum kan få smittende energiske og gode musikkopplevelser.

Det er det som er fint med å være student. Man har tid til å stoppe opp og tenke gjennom hver fremførelse. Hva var det som var så bra i kveld? Hvordan fikk vi frem de fine stemningene?
Eller, hvorfor var jeg ukonsentrert i dag? Hvorfor ble jeg passiv istedenfor aktiv? Hadde jeg ikke øvd nok på de taktene likevel?

Ta vare på det som er bra, prøve å luke ut det som er dårlig.
Spille nye konserter.
Hele tiden lengte etter de gode fremførelsene, de som gir, de som smitter.
Håpe at det bli flere og flere av dem, og at flere og flere kan få glede av dem.

Det er en del av det å være musiker.

Fant det! Eller?

2008-02-17T02:10:00.001+01:00

(Frittstående fortsettelse på innlegget om uteliv. Scroll derfor gjerne nedover for å få med opptakten..)

Uten innsats får man jo heller ingen resultater. Derfor måtte det ganske enkelt mer research til på utelivsfronten. Ny helg, nye muligheter...?

Og så fant vi det, stedet vårt. Det befant seg bakgården til Schaupielhaus, et av teatrene her i Hannover.
Et teater, merkelig, kunne dette også være et utested?

Vi skjønte det allerede da vi måtte stå i kø for å komme inn, at her måtte det være et eller annet som trakk folk. Og det var rett og slett en teaterfoajé, av det gammeldagse, ærverdige slaget, med lysekroner og rokokko, trapper og hvelv.
Og midt oppi dette ærverdige: en masse feststemte mennesker, bar med drinker, sekt og Beck`s, bord til å sitte og prate ved, dansegulv -
og en DJ som faktisk spilte BRA musikk!
Det var funk, jazz og en dæsj disco, og selv de skeptiske delene av følget hoppet frivillige ut på dansegulvet.

Og ikke minst var det folkene, det var som en gjeng nordmenn på byen, noen i kjole, noen i jeans, kom som du er, vanlige folk, kanskje studenter, kanskje musikere, kanskje var det noen det gikk an å snakke med her?
Det var kontrastene mellom det gammeldagse og ærverdige og det dagligdagse og det feststemte. Det var stilig, og det skapte atmosfære.
Kanskje var det her jeg skulle sette kryss på utelivskartet.

Men så var det det som skjedde da jeg ved frokostbordet dagen etter proklamerte til mine samboende tyskere at jeg hadde funnet et bra utested.

"Schauspielhaus, ja! Hmmm...."

Megetsigende blikk, skjeve smil.

"Det er jo et sånt "se - og - bli - sett" - sted, det..."

Se og bli sett. Der føler jeg meg hjemme, liksom.
Kanskje fikk jeg det bekreftet nok en gang - vi nordmenn hører hjemme blant de rare her i Tyskland. Også på utelivsfronten.

Jeg lurer på om jeg skal gå for å se og bli sett neste helg også. Eller egentlig bare for å ha det gøy. For å få en pause.

Kaos.

2008-02-16T01:04:00.001+01:00

Jeg er dårlig til å...

...betale regninger før 2.purring...
...levere tilbake bibliotekets eiendeler innenfor fristen, eller overhodet...
...vaske klær FØR jeg må bruke bikini som undertøy...
...bestille reiser og flybilletter FØR i siste sekund...
...få sendt avgårde søknader...
...gå ut med søpla...
...møte opp i tide på tyskkurset...
...fylle ut skjemaer som burde vært fylt ut...
...kaste den maten i kjøleskapet som burde vært kastet...
...ta ut kontanter FØR jeg er helt blakk (tatt i betraktning at tyske minibanker ikke akkurat befinner seg på hvert gatehjørne)...
...legge bilder fra kameraet inn på dataen før de er et halvt år gamle...
...svare på e-mailer og tekstmeldinger...
...rekke offentlige transportmidler (buss,tog etc.) med slik margin at det ikke innebærer løping...
...lade mobiltelefonen før den er tom for batteri...

...er det noen som har en kur mot kaos?

Uteliv.

2008-02-14T00:48:00.001+01:00

Noen ganger trenger man pauser.

Kaffepauser,bokpauser,skravlepauser. Små sekunder eller timer midt i arbeidsverdenen, øyeblikk der tiden får lov til å stå stille.

Noen ganger trenger man også litt lengre pauser. Kanskje til og med en hel kveld. Og kanskje til og med en kveld som blir til morgen.

Sånn er det å gå ut på byen for meg. Det skjer ikke så alt for ofte, men når det skjer, er det en pause, en etterlengtet pause, og jeg nyter å kunne slippe ut håret,slippe ut spenningene fra uka som har gått, slippe ut humør og tanker rundt bordet, og kanskje til og med slippe ut litt energi på dansegulvet. Være ute, høre god musikk og høre summingen av stemmer og lyder fra alle de andre som også har pause.

I Oslo ligger Tullins Café og lune venner, der ligger Paddys og blide musikere, der ligger Theketopa etter ett, der ligger kaféer på Bislett og barer på Løkka. Der ligger det kjente, det gode, og der vet man hva man har å velge i.

Men hva med her i Hannover, da? Hvordan fester tyskerne? Og hva velger jeg meg?
Her finnes det nok også et uteliv - og ja da, jeg har nok sett smakebiter av det.
Men klok har jeg ikke blitt.

Forrige lørdag ble følgende sosialantropologiske studie foretatt av en norsk gjeng:

1. Bronco`s (Linden)

Kveldens første stopp. Dette er en liten, ganske hipp bar, full av folk. Stilen er litt 70-talls, og det er fint nok her.
Men, hva er greia med gjestene?
De er tretti - pluss - minus, vanlige tyskere, pene mennesker - men hvorfor har alle jakkene på? Og hvorfor er det ingen som sitter og prater?
Det er bord og stoler ledige i lokalet, men alle står.
På rekke og rad.
Med jakkene på.
Det er greit at det tilsynelatende ikke er noen garderobe, men likevel. Litt av en after-ski-stemning.
Når musikken begynner å bli i høyeste laget så tidlig på kvelden, tar vi også på oss jakkene.
Ikke for å stå i baren med tyskerne, men for å bruke dem til det vi trenger dem til - gå ut og finne et annet sted.

2. The Irish Harp (Linden)

En irsk pub kan vel ikke slå feil.
Her er musikken på et behagelig nivå, miljøet er passe brunt og de har billig Guinness og Kilkenny. Vi finner et bord, og praten begynner å løsne. Sladder, musikk, gamle dager.
Mer øl.
Mer musikk, kunst, livet. Et samtidskunstverk skapes av en ivrig sjel ved bordet.
Og vel kunne praten fortsatt, men vi vil jo feste, vil vi ikke? Finne livet, finne tyskerne, finne plassen vår på utelivskartet.
Og det virker ikke som tyskerne går på irsk pub.
Her er de i alle fall ikke - bortsett fra rundt bordet vårt er lokalet temmelig glissent.

3. Glocksee (Calenberger Neustadt)

Men her er de. Eller i alle fall veldig mange av dem.
Vi har kommet til et utested jeg ikke har sett maken til.
Det er en nedlagt fabrikk, og selve huset kan minne litt om kafé Blitz i Oslo, bare større. Det er grafitti på veggene og dinosaurskulpturer i hagen.
Og inne? Der er det folk. Det er punkere, rockere, gutter med caps og jenter med strutteskjørt.
Det er svarte vegger med kritt på, det er barer, det er to etasjer og det er dansegulv.
Det er skitne glass, det er falleferdige bord, istykkerrevne sofaer, det er mørkt, det er shabby.
Det er prototypen på øst-Berlin midt i vest-Tyskland.
Og midt oppi alt dette er det folk. Hoppende på dansegulvet, klinende på sofaene, røykende blant dinosaurene, trengende i dokø. Det er faktisk så mye folk at det er umulig å oppholde seg her, med mindre man kaster seg ut blant dem og glemmer tid og sted.
Det er vilt, det er ingen hemninger, og det er nesten litt for mye av det gode for en gjeng nordmenn med en traust, irsk pub friskt i minnet.
Jeg lurer på hvem de er, alle disse menneskene. Er dette de ordentlige, høflige tyskerne man ser på gata ellers i uka? Er dette den yngre utgaven av de pent kledte med jakkene på som vi traff tidligere på kvelden?
Det er sprøtt, og selv om dette definitivt var verdt å få med seg, går vi videre etter en times tid. Det er fest, det er folk, det er en skarp kontrast til alt annet vi har sett, men det er fortsatt ikke helt vår plass på kartet.
Kanskje en annen kveld.

4. Nattmat (tyrkisk restaurant på Steintor)

I Tyskland finnes ikke stengetider og sjenkelov.
Men skal man holde tritt med åpningstidene, er det viktig med noe annet enn åndelig føde. Hvis ikke kan natta bli veldig lang..
Og klokken fem om morgenen blir vi servert rykende fersk Döner (med rent lammekjøtt og varmt brød) av kelnerne (!) på en tyrkisk restaurant.
Dette er noe annet enn rosa dressing på Sonny`s. Det er kanskje en smule komisk at nattmaten hittil er kveldens ubestridte høydepunkt...

5. 3 Raum (Altstadt)

Men vi gir oss ikke, og ved Ballhofsplatz i gamlebyen ligger neste stopp.
Det er 3 Raum, en klubb som med hell har blitt besøkt tidligere helger.
Her anes en mer sofistikert stemning enn på kveldens tidligere stoppesteder. Klubben er ganske liten og intim, men det er mye folk, DJ, lave bord og dansegulv innerst i lokalet. Det er nytt og litt hipt, mønster på veggene og lang bardisk, og hele stedet har en lounge-aktig stemning. Drinker kan vi få til 3 euro. Har vi endelig funnet stedet vårt?
Vel, vi ser oss omkring, og blikkene faller på dansegulvet. Hipt og stilig kan det nok være - men dette er neimen ikke annet enn et stort kjøttmarked! På dansegulvet klines det, og i baren glanes det. Noen kommentarer fra sidelinja som klinger "du er jo singel, du, haha, her er det jo fritt frem.." overses glatt.. Dette er bare for drøyt! Vi blir sittende og kose oss med drinkene våre. Men vi er nok heller observatører enn deltagere på 3 Raum i kveld.
(Til klubbens forsvar bør jeg nok tilføye at klokken nærmet seg seks om morgenen da vi ankom. Muligens var det bare de aller ivrigste igjen på dette tidspunktet... Men likevel. For et kjøttmarked. Jeg har aldri sett lignende.)

Natta er i ferd med å bli til dag, og vi kryper ut av klubbverdenen og hjemover mot sengene våre.
Vi har pratet med hverandre, vi har drukket, vi har danset litt
- men først og fremst har vi sett.
Er det det tyske utelivet som er litt rart, eller er det vi som er rare?
Vi gnir oss i øynene og gjør oss klare for noen morgentimer med søvn.

En pause har vi fått, men plassen vår på utelivskartet i Hannover har vi enda ikke funnet.

Vær.

2008-02-02T19:17:00.001+01:00

Når man begynner å blogge om været, kan det kanskje tyde på at man har for få spennende innslag i hverdagen..

Velvel. Jeg gjør det nå i alle fall. Til mitt eget forsvar skal det også sies at en av mine samboere her i Hannover er metereolog. Det gir sine begrensninger til smalltalk om været. Derfor er muligens værblogging min eneste utvei.

I dag morges våknet jeg nemlig til et strålende vårvær. Sola skinte, og mens jeg spaserte av gårde for å kjøpe en kopp kaffe oppdaget jeg at det har begynt å vokse krokus rundt trærne langs veien her. Fine, små krokus, på vei ut i full blomst.
Lufta var klar og himmelen var blid, og jeg var i grunnen ganske fornøyd med tilværelsen. For når det likevel ikke er ordentlig vinter med snø og kulde, kan det jo liksågodt bli vår, først som sist!

Og jeg begynte å glede meg.
Glede meg til en lang vår i Hannover, med fuglekvitter og idylliske skogsturer og lyse morgener.
Til 60 - og 70- tallsloppemarkedet i Linden i morgen formiddag, og jeg, smilende, nesten våken, tumlende rundt i sola med en kaffekopp i hånden, på jakt etter 70-talls-skatter. Til å dra ut på byen i kveld, til ei lys natt med barer fulle av Becks og sekt og dansegulv og små timer. Det er utrolig hvor lyst alt ser ut i solskinn.

Men så.
Plutselig, under den første øvingsøkta, forsvant sola bak en sky. Sånt skjer jo med jevne mellomrom, gjør det ikke, selv om våren har kommet og krokusene begynt å titte frem?
Men det ble helt stille. Foruroligende stille. Og sola befant seg ikke lenger bak en sky, men bak et skydekke, grått, eller nei, faktisk helt svart.
Og skydekket åpnet seg og ut kom alt jeg noen gang kunne forestilt meg av vind, snø, regn og hagl på en gang. Det kom, og den fine vårdagen var på et blunk forvandlet til noe som kunne minne om en haglstorm.

Og jeg som gledet meg sånn.

Byen i kveld? Loppemarked i morgen?

Det blir i såfall iført ullundertøy, regnponcho og gummistøvler.

Sjokk.

2008-01-30T02:38:00.002+01:00

De spilte Brahms trio.

Det var amerikanske Jessica, finske Siini og en ukrainsk pianist av det høye, mørke slaget.

Jeg var bare en tilfeldig tilhører, inne i øvingslokalet for å hente noen noter.

De spilte Brahms trio, men for øyeblikket spilte de ikke, de diskuterte, og diskusjonen handlet om Brahms` innerste tanker.
Hadde han virkelig ment den, den crescendoen frem til sfortzando, den som stod i noten? Var det Brahms` absolutte idé og plan at det skulle være crescendo der?

Nei, ikke i følge denne pianisten. Han ville i alle fall ha det på sin måte, og neimen om han var enig med komponisten. Og det var når diskusjonen begynte å nærme seg det kjente bristepunktet, når meningsytringene ble erstattet av amperhet, at jeg fant det for godt å snike meg ut av rommet med notene mine under armen.

Brahms eller ikke Brahms. Ikke hadde jeg ut fra sammenhengen noen mening om hvem som hadde rett, men noen lys fremtid kunne jeg vel ikke akkurat spå for denne kammermusikkgruppen. Særlig ikke når pianisten kom styrtende ut av lokalet noen sekunder seinere.
Styrtende, rasende, høy og mørk med lang svart frakk.

"Hva ville du gjort?" spurte han meg, fortsatt i sinne og harnisk. "Jeg ville gjøre diminuendo, men de nektet, med Brahms som begrunnelse!"

"Vel", begynte jeg, "Jeg kjenner ikke dette stedet godt nok til å uttale meg, men det er vel et poeng at Brahms...", og lenger kom jeg ikke, før sjokket kom.

Sjokket, og de kalde øynene.

"Jeg kommer fra Ukraina. Og DER, der gjør damene som mennene sier. Det er mennene som bestemmer. Og JEG hadde bestemt meg. Tenk på det, du!"

Han snudde på hælen, og jeg ble stående, matt i kroppen. Jeg, en tilfeldig tilhører til noe som plutselig ble noe helt annet enn Brahms trio.

Jeg er klar over at verden er full av kulturforskjeller, og jeg vet at holdninger som denne utøves hver dag. Men betyr det at man skal godta det?

Uventa lykkeglimt.

2008-01-25T23:12:00.001+01:00

I kveld ville jeg gjøre noe.
Ikke øve til skolen stenger, ikke være hjemme med mac´en, boka og klesvasken, ikke drikke øl på nabokneipa.
Jeg ville gjøre noe, jeg ante ikke hva, men NOE.

Og hva kunne så Hannover by på en fredag kveld? Jeg gikk på internettjakt.

Opera? Nei, ingen forestillinger i kveld.
Kino? Vel, tysk dubbing er fortsatt ikke min greie, og på den litt smalere kinoen gikk det ikke noe som fristet.
Konsert? Nei, radioorkesteret her er tydeligvis på turné i Spania dennne uken.

Men noen andre konserter måtte da finnes i denne konsertbyen.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne da Google-resultatet "konzert+Hannover" kom opp:

"Kari Bremnes".

Kari Bremnes, i Hannover, i kveld!

Sammen med en alliert ilte jeg til konsertlokalet.
Det første som møtte oss der var en stor folkemengde, ventende på å slippe inn dørene. Og på plakatene utenfor, klistrelapper med den nakne sannhet: "Ausverkauft".

Det var nesten så jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Kari Bremnes i Hannover, og det er utsolgt. Men damen i luka visste likevel råd, vi kom jo fra Norge, så etter første låt fikk vi snike oss inn, og det helt gratis.

Og det var Kari Bremnes. Det var norsk, det var vart, det var vakkert, det var helstøpt, det var poetisk, det var trist, det var trolsk.
Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har hørt på Kari Bremnes før. Selv om hun har vært der hele tiden, måtte hun til Tyskland for at jeg skulle oppdage henne.

Det var et uventa lykkeglimt.

Hihi.

2008-01-24T22:48:00.002+01:00

I dag så jeg ei jente sykle med en liten sousafon på ryggen.
Nei, jeg tuller ikke.

Det kan også ha vært et slags horn, et mellofonaktiglignende et som kan slynges rundt ryggen, ikke at jeg noen
gang har sett noe lignende, og før jeg fikk summet meg til å studere kreasjonen var sykkelen allerede på god vei ned gata og inn i min egen hukommelse. Kan jeg ha drømt?
Nei. Det var ei jente, en sykkel, og ikke en ransel - men et skinnende messinginstrument hengende på ryggen.

Det er vinter, det er tid for lue og votter og kanskje ei regnjakke.
Det er tid for å være inne og drikke te og se ut på mørket og regnet.

Men så finnes det altså mennesker som drar på sykkeltur med sousafonen sin over skulderen.

Jeg er målløs.

Konsert på en tirsdagskveld.

2008-01-23T00:17:00.001+01:00

Gåte: Hva er forskjellen på en tysker og en nordmann?

Svar: Tyskeren går på konsert en tirsdagskveld.

Og da er sammenligningsgrunnlaget altså ikke mennesker som meg selv (det vil si kultur-og musikknerder som ikke har bedre å ta seg til enn å traske rundt på konserter eller aller helst spille selv).

Nei, jeg snakker på generell basis, jeg snakker om mannen i gata, jeg snakker om det populære FRP-eide begrepet "folk flest".

I kveld har jeg spilt konsert i et auditorium på Hochshule für Musik und Theater i Hannover. Det vil si, jeg har spilt på "Blechforum", som er messingblåsernes forum. Her spilles horn-, tuba- og trombonemusikk annenhver tirsdag kveld. Det er studenter som tar på seg finstasen og fremfører det de øver på ellers i uka.

Og tyskerne, de møter opp. Allerede et kvarters tid før forumtiden begynner de å komme. De er ikke venner og bekjente, de er ikke musikere, de er ikke "spesielt interesserte". Merkelig. Hvem kan det være?

Jo, det er "folk flest", og de kommer med nysgjerrige blikk ("et valthorn? har du virkelig hånden inni tuten?").

Det er konserter i mange av byens hjørner denne tirsdagskvelden, og onsdag, og torsdag, og alle dager.
Og likevel er det alltid noen som velger vår messingkonsert. Neste tirsdag går de kanskje på korkonsert, hvem vet.

Det skal sies at Tyskland så godt som er den klassiske musikkens hjemland. De har fått Bach og Beethoven inn med morsmelka, og tradisjonene stikker kanskje dypere enn vi kan forstå der oppe i nord.

Kanskje har jeg ikke forstått så mye enda jeg heller, men noe har jeg forstått - jeg er ikke lenger en freak. Jeg er ikke sær og det er ikke unyttig, det jeg driver med. Det er ingen som snakker om hvor ille det er å få betalt for hobbyen sin og hvorfor det må brukes av skattepengene på å bygge opera. Plutselig er det ikke behov for alle de kulturpolitiske argumentene man hele tiden er vant til å ha i ermet.

Noen ganger tenker jeg at det er jo her jeg burde bli værende, hvis jeg vil jobbe som musiker. Men samtidig vet jeg at tradisjoner jo må begynne et sted. Og at hvis jeg tror at også nordmenn vil ha glede flotte konserter, må jeg reise hjem og være med på å skape dem.

Vi har sikkert mange fine interesser, vi nordmenn også.
Men tyskerne går på konsert på en tirsdagskveld. Det er forskjellen.

Om blogging og skrivekløe.

2008-01-21T23:16:00.001+01:00

Denne bloggen har sitt utspring i at jeg reiste bort.
Sammen med erkjennelsen av at jeg plutselig var blitt masterstudent kom nemlig også reisefeberen. Hvis jeg ikke reiste noe sted her og nå, ville jeg ganske sikkert bli gående opp og ned Oslos gater til evig tid.

Så jeg reiste, og visste at mange av de jeg brydde meg mest om ble igjen der hjemme, i Oslos gater.

Med denne vissheten dukket også blogg-idéen opp: hvorfor ikke lage en blogg og fortelle litt om hva jeg driver med her i Tyskland. Så kan jeg jo håpe at jeg får noen mailer, kommentarer eller bare noen tanker tilbake fra dem som leser. Kanskje slipper folk også den ustoppelige talestrømmen min når jeg kommer hjem igjen, nå når jeg har fått delt noen opplevelser med dem underveis.

Men av en eller annen, og i allefall for meg svært overraskende grunn, har dette med blogging gitt mersmak. Jeg har rett og slett fått skrivekløe! Jeg husker jo at jeg likte norsktimene på skolen. Men jeg hadde glemt hvor godt jeg faktisk liker å skrive, enten det det dreier seg om seriøse saker eller bare vrøvl.

Jeg har også skjønt at det faktisk finnes utrolig mange blogger der ute på den store verdensveven. At det finnes folk som skriver for å dele, for å lytte, for å mene, for å tenke, for å ytre, for å skape, for å hevde. Uten at noen nødvendigvis trenger å lese det de skriver. Jeg har skjønt at det finnes folk som skriver for å skrive, og at det er greit å ha skrivekløe.

Så jeg tror at det som begynte som et slags reisebrev, kommer til å fortsette som en helt vanlig blogg.

Interesser seg den som vil!

ÆSJ.

2008-01-15T18:10:00.001+01:00

Hvorfor er tyskere alltid så høflige? Hvor kommer all hjelpsomheten fra, alle de vennlige blikkene, de interesserte spørsmålene, alle smilene, forsøkene på å få andre til å føle seg verdsatt?

Dette høres jo ut som rene himmelriket. Høflighet, vennlighet, hjelpsomhet.
Jeg befinner meg i høflighetens land, og likevel er jeg allerede lei.

I dag har jeg nemlig blitt overmannet av den språkforvirredes problem. Dette problemet går ut på at jeg hele tiden må spørre meg selv – hva mener de egentlig??? Når en relativt ukjent tysker stiller hyggelige, interesserte spørsmål – er han virkelig interessert? Jeg mistenker nemlig at det bare er godt kamuflert nysgjerrighet.
Når tyskerne til enhver tid vil hjelpe, hvordan vet jeg at de ikke bare for enhver pris vil vise frem sin måte å gjøre ting på, som selvfølgelig jo er den beste?
Og når tyskerne smiler så vennlig, hvordan kan jeg vite at smilene ikke bare er mildt overbærende - overfor denne stakkars skandinaviske jenta som ikke har blitt en «ekte» tysker enda...

Jeg må innrømme at til vanlig pleier jeg å ta imot vennligheten. Jeg pleier å la tvilen komme de tiltalte til gode, og villig surfe med på høflighetsbølgen. De gangene magefølelsen mistenker noe annet, pleier jeg å skylde på språket. Hadde jeg bare kunnet språket bedre, ville jeg forstått de vennliges kultur enda bedre.

Men i dag ulmer magefølelsen min skeptisk, og vennlige tyskersmil besvares med grynt.
Iallefall i tankene.

Det kommer nok delvis av at dagen i dag ikke er den aller beste. Det kommer nok delvis av erkjennelsen av at ferien er over, at mulighetene til å snakke med dem som virkelig kjenner meg er over for en stund, at gode opplevelser må legges igjen hjemme, at dagene som flyr muntert forbi erstattes av dager som denne, dager med vonde øvemuskler, vanskelige orkesterstemmer, ikke en kjent sjel i sikte og tyskere surrende over alt.

Jeg liker å reise. Jeg liker å oppdage, oppleve, lære og leve. Bare spør meg hvordan jeg har det, så vil jeg for det meste svare at jeg har det helt topp.
For det har jeg.
Det er bare sånne dager som i dag, at alt kommer ut på den vrange siden.
Det er meg mot hele den vennlige tyskerstimen.

Hvorfor er de alltid så innmari høflige?

Æsj.